Og så er vi inne i selve papirmaskinhallen, og ser ned på viren, det endeløse båndet av det som erstatter skoleelevenes fluenetting. Her slippes papirsuppa ut i en jevn strøm, samtidig som båndet rister sidelengs for å jevne ut papirbanen.

Båndet er så tynt at vi kan se gjennom det, og det trekkes over mange støttebjelker, så vannet skal få tid til å sive igjennom, og etterlate papirbanen. 

Disse bjelkene suger også, og vannet spruter ned. Tilbake ligger cellulosefibrene, kanskje blandet med slipemasse, og litt hvit leire, som skal gjøre det ugjennomsiktig.

Så begynner det sin tørkevandring, og da ligger det på et filtbelte, fordi det ennå er for svakt til å bære seg alene.

Sylindrene er hule, og oppvarmet med damp. Og hele denne vandringen er nødvendig for at papiret skal tørke og bli fast.

Flere tørkesylindre. 
Papiret kjøres også gjennom andre valser, som presser og sliper det, så det får den overflatekvalitet som akkurat denne produksjonen etterstreber.

Kvaliteten kontrolleres fortløpende, og vaktmannskap følger fabrikasjonsprosessen på dataskjermen. Det kommer melding blant annet fra - 

- denne vognen, som stadig kjører frem og tilbake under papiret som passerer, og gir beskjed m kvalitet og tykkelse. Det godtas ikke store variasjoner. 

Akkurat da disse opptakene ble gjort, var det vaktskifte, og neste skift ble gjort oppmerksom på at det hadde vært  så vidt antydning til tykkelsesvariasjon. Så vær på vakt!

En såkalt Yankey-papirmaskin. Den har bare en eneste tørkesylinder, men den er til gjengjeld så svær at den rekker fra golv til tak. Papiret må jo også her ha lang nok vei å gå, så det kan rekke å tørke.

Men resten av Yankey-maskinen ligner den forrige papirmaskinen. Wirebeltet er nokså likt.

Så rulles ferdig papir opp. Fra Yankey-maskinen kommer papir som er glatt på den siden som snudde mot sylinderen. Ellers kan gjerne begge side gjøres glatte, mellom slipende stålsylindre.

Papiret ble skåret i mer håndterlige bredder i det det kom ut av maskinen.