Med bilder i lav oppløsning, hentet fra tidligere videofilm-opptak, gjort av Torvald Slettebø.
Både bilder og tekst er derfor her foreløpige.

Der er kraft i vinden. Den vifter med grasstråene.  
Men vindens kraft kan også bli til elektrisitet. Vi skimter en høyspentlinje i horisonten. Og kors-skyggen på grasbakken kommer fra en vindmølle.

Vi er i vindmølleparken på Lindesnes, som produserer rein energi.
Olje og kull gir drivhuseffekt og klimaendring. Og atomenergi er farlig. 
Elver, vind, sol, og kanskje bølger tror vi kan bli fremtiden energikilder. 

Men helt uskyldige er nå ikke de gigantiske vindmøllene. Kanskje vi kan tale om visuell forurensning, som vi må venne oss til. 
Slik som vi har måttet venne oss til å tåle synet av uttappede fjellvann og skjemmende høyspentlinjer i en natur som vi nok gjerne ville beholdt uberørt.

De ruver unektelig i landskapet. Selv om Lindesnes-møllene kanskje ikke er av de aller største. De er av utenlandsk fabrikat, men faktisk lager vi vindmøller selv også, eller i hvert fall vindmølledeler, like i nærheten, nemlig på Kristiansand Jernstøperi på Dalane.
Vi skal nå dit, og se nærmere på den sukkertoppen hvor de tre svære møllevingene er festet.

Slike støper de nemlig på Dalane. Akkurat nå sitter teknikeren inni den og tester med ultralyd-sonde om det skulle være skjulte støpefeil i godset. Det forekommer ytterst skjelden, men det må aldri  få passere.

Støperiet startet opp etter siste verdenskrig, og har stadig utvidet. Gradvis er produksjonen blitt mer avansert, med vekt på store maskindeler, ofte i spesialstål.

Men råstoffet er det samme, nemlig skrapjern. 

En spennende trilogi: Elektrisk strøm fra fossen gjør kassert skrapjern om til vindmøller, som lager elektrisk strøm. 
Kan det bli mer miljøvennlig?

Den kjempestore skrapjern-smelteovnen varmes opp av den elektriske lysbuen mellom to elektroder. Elektrodene er her heist opp, fordi mer jern skal fylls i ovnen, men de er ennå glødende.



 

Lokket med de oppheiste elektrodene svinges til side -

- og skrap dumpes i. Det henger fast i en heisekran med en diger elektromagnet, som løfter skrapet, og slipper taket når strømmen slås av. 
Og så med i smelta med det ubrukelige, så det kan få nytt liv.

Slagget flyter opp. Det tas ut i denne luka. 
Nå skal vi flytte oss til den andre siden av ovnen, for der er også en åpning. Dypere nede. Der skal smeltet stål renne ut i den store bøtta.

Arbeideren til høyre styrer prosessen med spakene sine. Det er farlige saker å arbeide med, så det krever påpasselighet.

Foreløpig er kjemisk sammensetning av smelta noe tilfeldig, alt etter hva slag skrafjern som ble fylt i denne gangen. Det skal det snart gjøres noe med.