Kristiansand domkirke
Foto 2007: Torvald Slettebø
Omviser: Flemming Jensen

(Bildeserien er under arbeid)

Side 1  

Tilbake til Startsiden
Neste side
Klikk på side   1,   2,   3,   4,   5,   6,   7,   8,   9,  10,   11,  12
                                                                           

                                                                                                                                                                                            Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

1.

-

Domkirkens historie før 1880
Tekst fra Domprost Thorbjørnsens brosjyre.

Det var i det Herrens år 1880. — Natten til 18. oktober stod en gammel, sammenkrøket skikkelse på hjørnet av Rådhusgt. og gråt. Det var den 80-årige kirketjener Kildahl i Domkirken i Kristiansand. «I natt er jeg blitt husløs», hulket han. 

Det var en natt ingen nålevende kristiansander husker. En stor del av midtre bydel stod i luer. Brannen brøt ut ved totiden i Skippergaten 2. Vinden var sterk vestlig. Det varte ikke lenge før ilden antente nabohusene ovenfor, for deretter å springe over til det andre hjørnet (Sønnik Johnsens hus). Hele dette kvartalet ble lagt i aske untatt Latinskolen, hvor bare en del av taket mot vest ble antent.

Vinden økte til storm, og gnistregnet antente Domkirkens tårn. Den øverste delen av tårnet ble først antent. Disse høytliggende partier av kirken kunne man ikke nå opp til med brannsprøyte-ne, og snart stod tårnet og hele det vestre skip av kirken i lys lue. Den gang vendte tårnet og hovedinngangen mot Gyldenløvesgate.

Det var ikke bare den gamle kirketjener som gråt ved synet. Byen hadde den gang 12.282 innbyggere og bare en kirke. Det var derfor mange som følte at de ble «husløse» da domkirken brant. Til disse hørte stiftsprost Paul Brodahl Lassen som var over 80 år. Han var sokneprest og stiftsprost i Kristiansand fra 1841 til 1879. Han kalte domkirken sitt «jordiske hjem». Han omtalte alltid domkirken med dyp kjærlighet og ærbødighet. Han skriver slik: «Den var en meget stor, ikke i noen bestemt stil utført, men dog en meget smukk kirke, og jeg har aldri truffet noen kirke der forholdsvis til størrelse var så lett å tale i og så god å høre i på de aller fleste plasser». 

Ved 6-tiden om morgenen spaknet vinden og en times tid senere var man herre over ilden.

Domkirken, hvorav det nå bare sto igjen kullsvarte murer, var den andre som gikk opp i flammer. Byen fikk sin første kirke i 1645,  4 år etter grunnleggelsen. Den ble kalt Trefoldighets-kirken og var bygd av tre. I 1682 ble Kristiansand gjort til stiftstad, og byen trengte da en større kirke.

Ved reskript av 12/9-1685 ble det bestemt at den nye kirken som skulle bygges skulle være stiftskatedral eller domkirke. Den nye kirken som var en stenkirke ble vigslet av biskop Hans Munch i 1693. Den fikk navnet Vor Frelsers kirke. Denne brant ned ved den store brannen 6. mai 1734. Man begynte straks oppførelsen av en ny stenkirke i samme form og tildels med benyttelse av de samme tykke murer som den gamle. Den nyreiste kirken ble vigslet l. pinsedag 1738 av biskop Kjærup. Også denne kirken fikk navnet Vor Frelsers kirke, men ble i alminnelighet bare kalt for Domkirken. Denne kirken stod i 142 år. Ved iherdig innsats lyktes det heldigvis å redde noe av kirkens verdifulle inventar, bl. a. altertavlens midtfelt som framstilte nattverdmåltidet. Dette var utskåret i tre av billedhugger Peter Rousel. Videre reddet man de utskårne statuer av de 4 evangelistene og noen av messingsøylene fra koråpningen hvor disse evangelistene var plassert. Den innerste lysekronen fikk man også med seg. Den var fra år 1730 og var opphengt i kirkens midtpunkt. Kronen hadde 16 lys, og den var forært kirken av irlenderen Edward Smyth som i en lang årrekke var forretningsmann her i byen.

       Lysekronen hadde følgende inskripsjon:
«Lighten our Eyes, O Lord my God
That we sleep not in Death.
And let the Light of thy Countenance
Shine on the Port of Earth
and this whole Town and Congregation!
Let thy glorious Light descend
that all the Dwellers of this Place
in eternal Light may end !»

       På den andre siden av lysekronen var inngravert:
«Så skinne Ordets Lys og Himmelfyndig Lære
Som denne krone skal til Himlens Herre ære
Opoffres ud av dem, som elske Herrens ord
og betle Smuler Brød av Nådens rige Bord.»

Denne lysekronen ble senere hengt opp i gravkapellet på kirkegården hvor den nå henger sammen med store messinglampetter som også stammer fra den gamle Domkirken. Av andre ting som ble reddet fra brannen må framfor alt nevnes døpefonten, kronen over kongestolen, de hellige kar og alterlysestakene. Bispeportrettene, 13 i tallet, ble også bragt i sikkerhet.

Etter brannen i 1880 var det et alminnelig ønske å få bygge en ny kirke så snart som mulig. Allerede en av de nærmeste dagene etter brannen var en del av byens «mest anseende mænd», deriblant biskop Jørgen Moe, samlet på Seminaret for å drøfte situasjonen. Tanken om å bygge en interimskirke på Hospitals-kirkegården, eller på Kjøpmann J. B. Olsens hjørnetomt Festningsgt. og Kristian 4des gt. ble diskutert. Det ble imidlertid snart klart at en slik løsning ble for kostbar, og kommunen bestemte derfor at gudstjenestene, som midlertidig var lagt til Ekserserhuset og Bedehuset i Dronningensgate, heretter skulle holdes i Bedehuset. Her ble en nødvendig utvidelse foretatt som gav plass til 1800 mennesker. Bedehuset ble så vigslet til interimskirke av stiftsprosten Allehelgensdag 1880.

På dette tidspunktet forelå følgende skriv fra Politimesteren i Kristiansand til Kirkeinspeksjonen:

Til Kirkeinspektionen i Kristiansand.
Ved Indgangsdøren til den nedbrændte Domkirke har der været posteret en Politibetjent og to Konstabler dels for at paase Orden og dels for straks at kunne aabne Dørene i tilfælde av Panik. At konstablerne have kunnet tjenestegjøre her, uagtet de havde Vagttjeneste paa Brandstationen, har sin Forklaringsgrund i, at denne laa saa nær Kirken, saa at de i Tilfælde af Udrykning straks kunne tilkaldes. Anderledes er det derimot nu, da Gudstjenesterne afholdes i Exercerhuset og Forsamlingshuset i Brogaarden. Det gaar ikke længer an at benytte dem som Vagt ved Indgangsdørene til disse Huse, da de ligger for fjernt fra Brandstationen. Jeg har derfor talt med den Mand, som hidtil har været Opsynsmand ved Bedehuset, John Syvertsen, og han er villig til mod en Betaling af l krone for hver Gudstjeneste at holde Opsyn med Dørene og at paase Ordenen opretholdt der. Jeg tillader mig derfor at henstille til den ærede Kirkeinspektion i Tilfælde ved Henvendelse til Formandskabet, at bevirke en saadan Godtgjørelse som den omhandlede bevilget. 

Kristiansands Politikammer,
4. November 1880

F. Hagemann
konst.

Henvendelsen ble innvilget av Formannskapet 9. november 1880. For kr. l,- pr. gudstjeneste var orden og sikkerhet vel tatt vare på.

Ny Domkirke bygges

Det tok litt over halvannet år før man kom igang med å bygge en ny kirke. I forbindelse med planene for gjenoppbygging oppsto nemlig en langvarig strid om den nye kirkes arkitektur og rominnhold. En kommisjon som var nedsatt fant at de gamle kirkemurene som sto igjen var så svekket at de burde rives. Det ble en lang avisfeide i den anledning. Det ble nedsatt et overskjønn som godkjente størstedelen av de gamle murene og verdsatte dem til kr. 40.000,-.

Den 24. des. 1880 besluttet magistrat og formannskap å innby arkitektene Nordan, Trap-Meyer og Fr. von der Lippe til å innlevere tegninger.

Den 16. febr. 1881 kom 7 blad tegninger fra von der Lippe og Jess. De anbefalte en byggeperiode på to og et halvt år. Etter disse tegninger skulle kirken ha 2.000 sitteplasser og 500 ståplasser. Omkostningene var beregnet til kr. 200.000,-.

Spørsmålet om antall sitteplasser var i lang tid diskusjonsemnet blant folk i byen. I 1880 hadde byen 12.282 innbyggere. Allerede 20 år tidligere hadde det vært drøftet å bygge to kirker for å få nok sitteplasser.

Det ble nedsatt en komité til å bedømme de foreliggende tegninger. De bestod av: stiftsprost Lassen, bankadministrator Peter J. Moe, tegnelærer A. F. Stousland, skoledirektør Fr. Chr. Wolff og statsingeniør E. F. Riis.

Den 8. juni 1881 vedtok formannskapet von der Lippes plan og tegninger hvor antall plasser i kirken var økt til 2100 sitteplasser og 900 ståplasser, ialt 3000.

Et mindretall holdt på Thrap-Meyers forslag. Den 8. juli besluttet bystyret med 16 mot 8 stemmer å utsette saken for en nærmere undersøkelse av de gamle murene. En undersøkelseskommisjon som ble nedsatt fant at deler av disse var solide nok.

Den 22. juli besluttet bystyret (den gang Representantskapet) enstemmig at det påny skulle innhentes tegninger og kostnadsoverslag til ny kirke.

Formannskapet samlet seg om et forslag fra Thrap-Meyer i 3 alternativer: 
   A. Restaurering med utvidelse av kirkerommet. Flytting av kirketårnet til østre del av 
        kirkeskipet med hovedinngang her, og alteret i kirkens vestre del.
   B. En fullstendig ny kirke.
   C. Restaurering med 2 rader gallerier over hverandre i nordre og søndre kor.

Formannskapet anbefalte plan A, men både her og i bystyret stemte et mindretall for von der Lippes plan.

Den 22. februar 1882 forsøkte Håndverkerforeningen en demonstrasjon mot bystyret til fordel for von der Lippes plan. På et møte med 150 håndverkere vedtok man et mistillitsvotum til bystyret. Dette førte imidlertid ikke til noe. Den 27. februar kom Thrap-Meyer med en modifisert plan A, hvor orgel-galleriet var noe forminsket, og den 22. mars 1882 ble denne planen vedtatt av bystyret, og en byggekomité ble oppnevnt. Denne besto av skoledirektør Wolff og byggmester Tønnes Olsen med oberstløytnant Tønnes Frølich som formann.

Som en skjønner, var det flere meninger om den nye kirkes arkitektur og rominnhold. Og i byens aviser ble det ikke spart på leserinnlegg. Vi hitsetter igjen fra «Fædrelandsvennen»:

«Kristiansand nye domkirke. 
Hvis den av kommunebestyrelsens pluralitet i domkirkesagen fattende bestemmelser bliver den gjældende, vil man paa grund af kirkens indvendige længde og afstand fra prædikestolen sandsynligvis komme til at tiltrænge præster med ualmindelige lunger, thi ellers vil det rimeligvis gaa som i Fredrikstad ved den for nogle faa aar siden opførte nye langkirke, at de der ikke er mindst 15 å 20 alen inde i kirken fra prædikestolens længste afstand, kun kan se præsten tale, men intet høre, om man end har noksaa gode høreorganer.»

Et av byggekomiteens medlemmer, byggmester Tønnes Olsen, fikk «sitt pass påskrevet» i samme avis:

«Om kommunebestyrelsesmedlem Tønnes Olsen tør vi vel sige at hans indlæg i domkirkesagen var et vrøvlevorent foredrag. Blandt andet vrøvl fik man saaledes høre tale af ham om noget han kaldte «pietetsfølelse», «polygon-form», «basilisk stil», «akustiske forholde» m. m., såa det kunde nok med grund bemærkes af en af talerne at det ikke lystede ham at tåge notits af hr. Tønnes Olsens «lærde foredrag». En ting havde dog hr. Olsen utvivlsomt ret i, næmlig naar han priste den foreliggende plans «basiliskstil», thi som bekjendt er «basilisken» et fabeldyr, og en domkirke efter den foreliggende plan vil utvivlsomt blive en fabelkirke. En basilika kan den aldrig blive.   ---      P.»

«Overskjønnet var for byen en kostbar Spas», skriver Christianssands Tidende» for 14. mars 1885, «thi derved er bortkastet til ingen nytte minst 40.000 kroner». 

De viktigste entreprenører og leverandører var byggmester G. Johansen, byggmester Joh. Martinsen, murmester Gulbrandsen, snekkermester A. Andreassen, Chr. Truslew, Chr. Johansen, Joh. Mortensen, O. A. Nielsen, Osm. Jacobsen, byggmester N. B. Glattetræ, tømmermann J. Jacobsen, J. Thorkildsen, smedmester A. Sørensen, G. Iversen, T. Taraldsen, mekanikus Tallaksen, malermester Sørensen, Undsæt, Firma Hans Johansen, m. fl. Sistnevnte stod som leverandør bl. a. av alle mursten som ble brukt. Ifølge firmaets jubileumsbok 1825 -1925, trengtes det syv hundre tusen stein til en pris av kr. 14.000,-.  Med andre ord: to øre pr. stein!

Den nye kirken kom under tak 15. okt. 1883.   l. nyttårsdag 1884 vaiet flagg på toppen av kirketårnet. Tårnet var tekket med kobber, og var 70 m høyt.  l. februar 1885 ble arbeidet med kirkebygget fullført. Forberedelsene og forhandlingene hadde tatt omkring l år og 6 mndr, og selve arbeidet 2 år og 9 mndr. Kirker fikk 13 inngangsdører. Oppgangen til det søndre og nordre galleri går gjennom sidetårnene. Kirken fikk 2 sakristier med særskilt inngang, og i 2. etasje i sakristibygningen var konfirmantlokalet.

Den nye kirken var over dobbelt så stor som den gamle. Den ruvet godt bybildet, og er en av landets største kirker. Den er 60 m lang og største bredde 38,70 m. Utgiftene ble i alt kr 304.484. Kirken som brant var assurert for kr. 204.000,-.

Kirken ble vigslet 18. mars 1885 av stiftsprost J. M. Brun. Han fungerte som biskop i tidsrommet mellom biskopene J. H. Tandberg og Jacob Sverdrup Smitt.

Fra «Christianssands Tidende» klipper vi følgende referat fra vigslingshøytideligheten:

KIRKENS INNVIELSE foregikk med de ved Kirkeindvielser Sedvanlige Høitideligheder. 
Kl. 9 begyndte kimingen og aabnedes Kirkedørene, der var uddelt Adgangstegn i et antal af 2600. Allerede Kl. halv 10 var samtlige Pladser, undtagen de, der var foreholdt Processionen, optagne. Kl. 10 var de Borgere, der skulde deltage i processionen, samlede paa Raadhuset og drog derfra med Presteskabet i Spidsen under Klokkeringning og Toner fra brigademusikken, der var fremmødt paa Torvet. Ved Hovedindgangen mødte gamle ærværdige Stiftsprovst Lassen frem og fulgte derfra med Prosejsionen. Da denne havde indtaget sine pladse intonerede Orglet med en Fantasi over en Salmemelodi. Under Slutnigsakkordene fremtraadte Hr. Pastor Haus fra Oddernes i Chordøren og holdt indgangsbønnen. Intimasjonstalen holdtes af Provst Ellefsen fra Mandal. De i Ritualet foreskrevne Bibeltexter blev oplæste af recid. Capel. Piene. Stiftsprovst Lassen, Sogneprest Knutzen, Sogneprest Christensen og Capel. Schjelderup. De oplæste Bibelsteder var Iste Kong. 8, 15-62. Davids Salme 84. Davids Salme 100. Ebr. 10,19-29. Joh. Evang. 17. Det vakte almindelig Forbauselse da gamle Stiftsprovst Lassen oplæste Davids Salme 84 med saa høi og klar Stemme, at det hørtes over hele Kirken. Efterat Salmen «Kirken den er et gammelt Hus» var afsungen, besteg Stiftsprovst Bruun Predikestolen og predikede over Davids Salme 46, 1-8 og erklærede derunder Kirken med alt, hvad der hørte Kirken til, indviet til Guds Tjeneste. Høitideligheden i Kirken sluttede med Bøn af Pastor Rynning.

Salmesangen og Menighedssvarene blev ledet af et større Chor, der fortjener Menighedens Tak for de betydelige Bidrag, det ydede til at gjøre Invielsen høitidelig og stemningsfuld.

Vi ved ikke, at vi noensinde har hørt Menighedssvarene udført paa en mere tilfredsstillende Maade. Det eneste vi skulde have at bemerke maatte være dette, at naar man en Gang har hørt, hvad der i den Retning kan presteres her i Byen, vil man føle et Savn ved ikke at høre det oftere. Skulde det være aldeles umulig at faa noget lignende i Stand ved hver Gudstjeneste i Kirken?»

Kirkens interiør og utstyr

Den nye kirken var interiørmessig ordinær og enkel. Det gotiske tre-inte-riøret viser sterk påvirkning fra schweit-zerstil perioden, og var holdt i brune og triste grå farger med en del sjablonmessig ornamentikk.

Strømme og hustru Berthe Aaselle Knudsen. Den er laget i Berlin av massiv hvit marmor, og den kostet 132 speciedaler. Dåpsfatet av sølv var av eldre dato. Det ble reddet under brannen i 80. Det var skjenket av den senere magistratrepresentant Corfitz Numsen i 1750. Det hadde følgende inskripsjon: «Til Daabens Brug og Kirkens Ziir jeg dette Fad vil skjænke. Give Gud vi alltid maae vor Daabes Pact betænke. Christianssand 1750. Corfitz Numsen».

I 1825 blev dette dåpsfat med liten ærbødighet for giveren støpt om til et glattpolert fat, med følgende inskripsjon: «Christianssands Domkirke tilhørende. Omstøbt 1825. Vægtig 119 lod».

Kirken ble oppvarmet med et varmluftanlegg som fra kjelleren blåse varm luft opp gjennom aapne jernrister i koråpningen. Avtrekk skjedde gjennom en rist nede ved hovedinngangen. 
Kirkens mange vinduer var av klart glass som sol og lys trengte uhindret gjennom. Bare over vinduene i koret og på begge sider av korbuen var det lange mørke gardiner som kunne trekkes for.

Domkirken som brant i 1880 hadde 3 klokker. De var støpt av Jacob Rendtler, som også støpte messing-pillarene til korskranken. De 3 klokkene ble kalt storklokken, tolvklokken og lilleklokken.

Da man ringte med klokkene ved kong Karl 2.s død i 1818, sprakk storklokken. De 2 andre klokkene var også skrøpelige etter mange års bruk. I 1838 ble derfor alle klokkene støpt om til 2 nye klokker. På den nye storklokken var følgende vers innstøpt: 
   «Mit Bryst er haardt, min lyd er mild, 
   dog engles blide Harpespill 
   Jeg toner over Christianssand 
   Gaar ind i Fred hver Viv og Mand 
   til Christnes troe Forening».

Verset er muligens skrevet av Henrik Wergeland. Storklokken var så tung at det måtte være 2 mann for å ringe med den.

Ved brannen i 1880 hørte folk brakene da begge kirkeklokkene styrtet ned etter at tårnuret for siste gang hadde lydt. Klokken var da kvart på seks om morgenen.

Kirkeinspeksjonen gikk straks igang med anskaffelse av klokker til den nye domkirken som skulle bygges. Man satte seg i forbindelse med firma Heyerdal & Co. i Kristiania som representerte det velrenommerte tyske Det Hermaner'ske Klokkestøperi i Memmingen. Det var først meningen å anskaffe 3 kirkeklokker, og disse ble i skriv av 14. des. 1880 bestilt fra firma Heyerdal & Co. Men allerede i desember 1880 hadde byens magistrat gjort formannskapet oppmerksom på at det var nødvendig straks å få opphengt en kirkeklokke ved brannvakten. Den kunne det ringes med "på de før brukte tider for å få angitt klokkeslett, da man ikke har noe kirkeur".

Firmaet Heyerdal gikk etter forhandlinger med på uten godtgjørelse å overdra en kirkeklokke til midlertidig bruk, inntil de 3 bestilte klokkene var ferdige til levering. Denne midlertidige klokken ble sendt med båt fra Kristiania september 1880 slik at den kunne tas i bruk julehøytiden samme år.

I anbud fra Heyerdal & Co. fikk man oppgitt priser for kirkeklokkene, størrelse, deres vekt og toneart. Det var ikke mindre enn 10 forskjellige anbud, etter lengere overveielser og uttalelser fra sakkyndige, blant andre organistene Ursin og Rojahn, bestemte man seg for 4 kirkeklokker,  
stemt i D-dur, Fis, A, D.

Etter forslag fra organist Ursin fikk klokkene følgende inskripsjon:

Den største Høymesseklokken:

   Kirken den er et gammelt Hus, 
   Staar, om end Taarnene falde; 
   Taarne fuld mange sank Grus, 
   Klokker end kime og kalde, 
   Kalde paa Gaimnel og paa Ung, 
   Mest dog paa Sjælen træt og tung, 
   Syg for den evige Hvile.

Den neste, Nattverdklokken:

   Kommer! Tlii nn ere alle Ting beredte.
    Luk. 14, 17.

3n tredje, Begravelsesklokken:

   Salige ere de Dode, som dø i Herren.
      Aabenh. 14, 13.

Den siste og minste, Juleklokken:

   Ære være Gud i det Høieste!
      Luk. 2, 14.

Den brukes i alminnelighet bare i høytidene.

I flere år ringte begravelsesklokkene ved hver eneste begravelse på kirkegården ved Setesdalsveien. Kirkeklokkene skulle også varsle mobilisering i tilfelle krig. Og det er bare noen år siden den bestemmelsen ble opphevet. Det samme gjaldt bruken av «barneklokka». Den ringte hver kveld kl. 20.00 om vinteren og kl. 21.00 om sommeren. Når den ringte, måtte alle barn i byen gå hjem. Kirkeklokkene som ble levert i 1885, kostet tilsammen kr. 9.018,-.

De 4 urskivene er transparente. Til å begynne med ble det installert 3 gass-bluss oppe i tårnet for at man etter mørkets frembrudd kunne se hvor meget klokken var. Urskivene kostet kr. 2.800,-. 
I 1908 ble gassblussene erstattet med elektrisk lys.

Blant byens befolkning var spørsmålet om å gjøre domkirken vakrere ofte blitt reist. 1  1917 rettet en del damer og herrer, hvor i blant også biskopen og menighetens prester var med, en henvendelse til byens innbyggere om å yte bidrag til en kunstnerisk utsmykking av kirkens indre for å gi den et mere verdig utseende. Det ble nedsatt en komite bestående av stiftsprost Aarvold, doktor Kristen Andersen, fru Beate Keyser Frølich, frk. Andrea Hoch, fru Lucy Johnsen, grosserer Gerh. Langfeldt og biskop Andreas Støylen. Sistnevnte ble valgt til formann. Komiteen hadde som oppdrag å samle inn penger som en senere nedsatt komite av sakkyndige skulle ha til rådighet. Man regnet med at det ville kreves betydelige beløp. Med stiftsdireksjonens samtykke, ble det etter flere års drøftinger overlatt Chr. Lange å utarbeide planer og prisoverslag. Det viste seg etter 6 års planlegginger at det ville bli et altfor stort økonomisk løft å gjennomføre utsmykkingen, og man oppgav tanken. I påvente av økonomisk gunstigere tider for gjennomføring av en mer omfattende utsmykking av domkirkens indre ble de utarbeidede planer tatt vare på og oppbevart på bygningssjefens kontor.
 Først ved tanken på det forestående juibileum i 1935 kom det fart i arbeidet igjen. Da det nedsatt en utsmykningskomite med arkitekt Anstein Arneberg som sakkyndig konsulent. Han fremla sine forslag om en gjennomgripende oppussing, som skulle skje i løpet av året 1934 og være avsluttet til begynnelsen av august måned.

I et intervju med «Morgenbladet» forteller arkitekt Arneberg at han har to alternativer for domkirken:

" - - - Det ene forslag går ut på å holde hele kirkerummet i en bløt, lys, kleberstengrå tone og med hele interiøret: altertavle, prekestol, orgel og galleri i dype blå og blågrå toner som kontrast mot den lyse farve.  - Motiveringene er den at det er meget vanskelig å fremheve enkelte arkitektoniske ledd, da takkonstruksjonene griper inn i veggflaten slik at det er næsten umulig å opnå for eksempel kontrastvirkninger mellem vegger og tak. For å skape ro og monumentalitet i det utpreget urolige kirkerum er det jeg har villet ha det svært enkelt, og samtidig prøvet å skape farveglede ved å få inventaret i dype farver med staffage og gull.

— Det annet alternativ?

— Går ut på å holde kirkerummet med alle konstruksjonsdelene i den samme bløte grå farve, mens de forsenkede felter i takene males dyp blå, muligens med en gylden eller grå rosett i midten. Også i dette alternativ går forslaget ut på  å anvende dyp blå og blågule farver til iventaret.

Det siste utkast vil bli av rikest virkning, men først efter prøver på stedet kan man ta et standpunkt til hvilket bør velges.

— Men De får da ikke tid til oppholde Dem så lenge i Kristiansand?

— Da vil jeg foreslå at man velger maleren Hugo Mohr til å overvåke detaljarbeidet.»

Det første alternativ ble valgt. Kirken ble malt i en lys kleberstengrå farge. Benkene, prekestolen og altertavlen i dyp blå tone med gyldne forsiringer. Hele veggen bak altertavlen ble malt i en rød farge som stod utmerket til den blå altertavlen med bildet av Kristus med de to Emmausvandrerne. Malerarbeidet ble utført av malermester B. Hultmann. Feltene i prekestolen ble smykket med malerier av de 12 apostler av kunstneren Hugo Lous Mohr. Fargene ble de samme som vi finner på hans berømte takmalerier i Oslo domkirke.

Det hadde lenge vært påtale å få satt inn glassmalerier i vinduene oppe i koret. Det ble nedsatt en komite bestående av borgermesteren, fylkesmannen, biskopen, domprosten, kirkevergen, bygningssjefen samt børskommisær Emil Eriksen. Bygningssjefen reiste til Oslo for å ta kontakt med med kunstnere som hadde betingelser for å utføre dette arbeid. Oppdraget ble gitt til kunstmaler Karl Kristiansen Slora, som bl. a. også leverte glassmaleriene til Pipervikskirken i Oslo.
Glassmaleriene forestiller Jesu fødsel, nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. På de to sidevinduene på hver side av korbuen finner vi en scene fra bergprekenen og en fra Jesus som velsigner de små barn. I de to korsarmene ble innsatt glassmalerier i form av medaljonger: En engel med basun i søndre- og Olavskorset i nordre korsarm.
I kirkens kor er det først og fremst de to messinglysestakene på alteret som tiltrekker oppmerksomheten. De ble reddet under kirkebrannen 1880, og hadde stått på alteret i den gamle kirken helt siden den ble vigslet. Lysestaken bærer inskripsjonen: «Otto Bestorph, og Juliana Eleonora Donop, 24. mai 1738». De var støpt hos klokkestøper Rendtler i Kristiansand.

Enda mer interessant er den gamle alterkalken fra 1697. På den er inngravert stiftsbefalingsmanns Mathia Tønsberg og hustru Anna Catharine Mechlenburgs navn og våpen. Likeledes er det en oblateske av sølv fra de samme giverne.

Kirken har også en gammel vinkanne av sølv fra slutten av 1600 tallet, laget av Niels Dorph. På lokket er et forgylt pengestykke hvor det på den ene siden er gravert et motiv av bryllupet i Kana og på den andre siden Frelseren mellom et ektepar. Her er følgende inskripsjon: «Hvad Gud har sammenføiet skal intet menneske adskille».

En annen sølv vinkanne til alterbruk ble forarbeidet hos gullsmed Tostrup. Den har på den ene siden inngravert en bibel og på den andre siden en kalk. Foran er et opphøyd Kristus- og et englebilde.

I 1871 fikk kirken et nytt antependium som ble reddet under brannen i 1880. Dette antependium i rød fløyel og gullbroderi stod imidlertid langt tilbake for det tidligere antependium som ble benyttet i kirken i 32 år. Dette var en gave fra kommerceråd A. P. Brinch og hustru Elisabeth. Det var laget av rød fløyel med gullgalloner, og giverens initialer og årstallet 1739 var brodert på midtfeltet. Da kirken fikk et nytt antependium i 1871 fant en at det gamle fremdeles var brukbart i en mindre kirke, og det ble etter kommunestyrets beslutning forært til Tveit kirke. Der henger det på den ene korveggen den dag i dag.

Av antikk verdi må nevnes en kalk med skål og en oblateske av sølv som hadde tilhørt den nedlagte Fredriksholm fort på indre Flekkerøy. Kalken hadde følgende inskripsjon: «Fæstningen Fredericksholm til ævindelig Inventarium haver mig ladet bekoste Fredrick Hertwig von Nostitz og hans kjære frue Sophie Juliana von Nostita af Ellebråche Aar 1691 på Langfredag. Gud alene Ære.» På oblatesken var korsfestelsen inngravert. Kalken ble reddet fra brannen i 1880 og er nå oppbevart i velvet i Domkirkens sakrissti. Her er også en mindre kalk av sølv, en disk og en vinflaske til bruk for soknepresten til soknebud.

Mest iøynefallende i kirkens kor er korskranken med de 4 evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes. De er utskåret i tre av billedhuggeren Michal Rojel. Skranken består av 10 messingpillarer. Opprinnelig var der 28 stykker. Disse var støpt av klokkestøper Rentier i Kristiansand og hadde giverens navn inngravert. Pillarene og evangeliststatuene ble reddet fra den forrige kirken, og ble i 1955 bragt på plass i den nåværende domkirke.

Elektrisk lys ble innlagt i Domkirken 1928/1929. På den store lysekronen er inngravert: «Givet Gud til Ære og Kirken til Pryd av menighetslemmer. Kristiansand 1928». På de store gallerikronene i tverrskipet står: «Givet av Konsul Carl Christiansen 1927» og «Givet av grosserer Johan P. Johnsen og hustru 1927». To av de minste lysekronene er gitt av skipsreder O. A. Skjelbred og hustru og konsul O. P. Moe og hustru.

For midler bevilget av Stiftsdireksjonen ble det innkjøpt to syvarmede lysestaker til alteret i 1929. Til å begynne med ble bare den ene av dem brukt. Senere er begge plassert på alteret.

Høsten 1939 ble det montert høreapparater for hørselsvekkede. Til dette bevilget bystyret kr. l .200,-. Anlegget er modernisert i 1965 og har fått teleslynge for hørselsvekkede. Dessuten er det lagt opp linjer til alders- og sykehjemmene i Elvegaten og Kristian 4. gate slik at man kan overføre gudstjenestene til disse institusjonene.

Kirkeskipet som henger i kirkens midtskip under orgelgalleriet, er en modell av den danske fregatten «Jylland». Det er en gave fra Hjørring by i Danmark. Kirkeskipet ble overrakt Domkirken den 9. mai 1964 i anledning 100-års-dagen for slaget ved Helgeland hvor fregatten «Jylland» var med. Etter slaget den 13. mai i 1864 ble 15 falne sjømenn bragt i land i Kristiansand og gravlagt på Kristiansand kirkegård. Stiftsprost Lassen og rektor Friis talte ved graven. I anledning 100-årsdagen var det besøk av den danske marine. Arveprins Knud og hans gemalinne Caroline Mathilde var også til stede. Etter en høytidelighet på kirkegården ved biskop Kaare Støylen var det en minnegudstjeneste i Domkirken.

I  1959/60 gjennomgikk kirkens indre en gjennomgripende fornyelse. Etter samråd med konservator Finn Kraft ble tak, søyler og galleripanelene sandblåst slik at selve treverket kom fram slik som det fra naturens side var før det ble kittet, pusset og malt. Det var et dristig eksperiment som skapte stor diskusjon. Men resultatet ble etter de flestes mening meget vellykket. Brystpanelet ble malt, og oppe i koret helt fjernet. Alle benkene ble malt, og det ble anskaffet nye gulvtepper. Alterbildet ble tatt ned og en høyst påkrevet rensing foretatt. Kunstveversken Else Marie Jacobsen vevet et nytt antependium i rødt og Agnus Dei (Guds lam) som hovedmotiv. Hun vevet også 3 prekestolkleder i liturgiske farger og symbol for de forskjellige tider i kirkeåret. En messehakel i grønt og en i violett er også hennes kunstverk. Den violette messehakel har på baksiden innfelt et krusifiks vevet i sølvtråder hentet fra en gammel rød messehakel i fløyel.
Et stort krusifiks fikk sin plass på alteret gitt av en anonym giver. Alteret fikk også to vakre alterduker og to sølv blomstervaser.
Oppe i koret ble flere nye stoler anskaffet.
Det ble tatt av en del av østre og vestre korsarm for å innrede rom til prestene, kirketjeneren og rengjøringspersonalet.

Den største forbedringen skjedde med kirkens våpenhus som var kaldt og trekkfullt. Varmeanlegg ble innlagt i taket og nye vinduer med katedralglass, utført av glassmester Aspaas, ble skjenket av en anonym giver. Ved privatinnsamling ble det skaffet midler til nye stoler.

De kalde og nakne veggene i våpenhuset ble prydet med 10 bilder og 2 monogrammer som var reddet fra den forrige kirkes brann i 1880. De hørte til i galleribrystingen og var sannsynligvis malt av Gotlieb Preuss som i 1748 malte kirkens kor og kongestolen. 4 av bildene har motiver fra bibelhistorien som ofte ble anvendt i den kirkelige kunst, nemlig syndefallet, Isaks ofring, hyrdenes tilbedelse og Kristus på korset. De øvrige seks maleriene fremstiller de kristne barmhjertighetsgjerninger fra Matt. 25:
«Jeg var hungrig og I gav mig at æde». «Jeg var tørst og I gav mig at drikke», «Jeg var fremmed og I tok imot mig», «Jeg var nøgen og I klædte mig», «Jeg var syg og I såa til mig», «Jeg var i fengsel, og I kom til mig».

Da kirken ble pusset opp i 1868 ble disse maleriene tatt ned. Man fant dem den gang naive og dårlig malt. De ble anbrakt i folkeskolens museum og ble  derved reddet fra brannen i 1880. De to felter med monogrammer som nå henger på hver side av utgangsdøren har bokstavene S.A.B. og A.S.B. innrammet av kartusjer. De angir navnene på det ektepar som helt eller delvis skjenket orgelet, nemlig kommerceråd Søren Andreas Brinch og hans hustru Ambrosia Sophie Brinch.

Det største kunstverk i våpenhuset er den store inngangsdøren til selve kirken. Det hadde lenge vært på tale å fjerne den gamle inngangsdøren og erstatte den med en ny kunstnerisk utsmykket dør. Til dette arbeid stilte Christianssands Sparebank kr. 10.000 til disposisjon. Døren ble bearbeidet i lys eik av firmaet Hansen og Justnæs. Den kunstneriske utsmykking ble foretatt av kunstmaleren Olaf Hasaas. 
I  6 felter på hver av svingdørene er utskåret: Maria bebudelse, Jesu fødsel, Jesu dåp, Jesus i Getsemane, Jesus som bærer korset og oppstandelsen. I midtfeltet over døren troner Kristus som dommeren på den ytterste dag hvor han skiller menneskene i to flokker, de som går inn til saligheten, og de som går til fortapelsen. Døren er et mektig kunstverk som gjør et sterkt inntrykk på dem som gir seg tid til å betrakte det. Døren ble innviet ved en enkel høytidelighet den 28. november 1965.

Til bruk i Våpenhuset ble det i 1966 anskaffet en talerstol, forarbeidet i lys eik.


Sangens og musikkens plass i Domkirken

Kirken som brant hadde et orgel som var bygd i 1746 av de kjente orgelbygger Gottfrid Heinrich Gloger. Han var også en tid organist i Domkirken. I 1870 årene viste det seg at det var nødvendig å anskaffe nytt orgel, idet man oppgav tanken å reparere det gamle. Etter at Christianssands Sparebank bevilget kr. 12.000, tok man opp forhandlinger med orgelbygger August Nielsen i Kristiania om å levere et orgel på 24 stemmer for kr. 12.000. Men så kom den skjebnesvangre brannen i 1880, og orgelsaken ble stillet i bero. Da den nye kirken ble adskillig større enn den gamle, fant man ut at også orgelet måtte gjøres større. Det ble følgelig inngått ny kontrakt med orgelbygger Nielsen om et orgel til 16.000 kr. Christianssands Sparebank bevilget 4.000 kr. ekstra.

I budsjettinnstillingen våren 1959 gjorde Finansrådmannen oppmerksom på at det i flere år var bebudet at orgelet ved Domkirken som da hadde gjort tjeneste i ca. 75 år, enten måtte underkastes en stor og kostbar reparasjon, eller skiftes helt ut. 
Etter dette tok menighetsrådet initiativ til en fagmessig gjennomgåelse av instrumentet med henblikk på ombygging. Det ble imidlertid klart at det mest rasjonelle ville være å anskaffe et helt nytt orgel. I budsjettinnstillingen for 1961 bemerket finansrådmannen at det i første rekke syntes å være menighetens sak å finansiere en nyanskaffelse. Menighetsrådet søkte Kirkedepartementet om tillatelse til å nytte kirkefondets midler kr. 97.835, til delvis finansiering av nytt orgel, eventuelt ombygging av det gamle . Departementet gav sitt samtykke til dette.

I brev til Kristiansand kommune av 3. nov. 1961 kunne domprost Sigurd Gundersen meddele at anonyme givere hadde stillet kr. 105.000 til disposisjon for nytt orgel. Senere ble det fra nok en anonym giver gitt tilsagn om kr. 15.000 til formålet. 
Bystyret bemyndiget menighetsrådet til å nedsette et sakkyndig utvalg som fikk i oppdrag å innhente anbud på nytt orgel. Den 28. nov. 1961 ble denne komite nedsatt: Kantor Arild Sandvoll, biskop Kaare Støylen og domorganist Bjarne Sløgedal. Komiteen fremla sin endelige innstilling i desember 1962, og konkluderte med å anta anbudet fra det tyske orgelfirma Paul Ott. Med formannskapets godkjenning ble det inngått kontrakt med dette firma. Anbudet lød på 123.200 DM. Kontrakten med Paul Ott omfattet foruten hovedorgel også et Continuo orgel til en pris av 8.500 DM.

l. des. 1965 gav Formannskapet fullmakt til å inngå enda en kontrakt med Paul Ott. Denne omfattet orgelhuset og en utvidelse av selve orgelet med 3 stemmer. Merutgiftene i forbindelse med denne kontrakt var 30.750 DM.

Riving av det gamle orgelet ble utført av Vestfold Orgelbygg for Paul Otts regning. Man hadde håpet at i alle fall noen av orgelpipene kunne brukes i det nye orgelet, men det viste seg at det ikke var mulig. Arbeidet med det nye orgelet begynte på ettersommeren 1966 og var fullført til jul 1966. Prisen på orgelet ble i norske kroner: 488.156,27. Dette beløp ble dekket således:

Bevilget av Kristiansands kommune ........... kr. 200.871,15
Private bidrag inkl. bankrenter ..........          kr. 184.209,32
Kirkefondets midler ..                                  kr. 103.075,80

Orgelet hadde 49 stemmer fordelt på 3 manualer og pedal. Trakturen er helmekanisk mens registreringen er elektrisk med 5 frie kombinasjoner. Orgelet er bygget på det såkalte sløyfeladesystem som tillater et litt lavere vindtrykk, en bløtere og klarere tone og bedre spilleegenskap.

11981 ble orgelet utvidet med et nytt 4. manual. Dette manual (brystverk) har 5 stemmer.
 I september/oktober 1982 ble orgelet gjennomgått og nyintonert av orgelbyggerne og gjort helt ferdig. Utgiftene til den siste utvidelsen ble bekostet av Zernichow Loss legat. Orgelet har nå 54 stemmer fordelt på 4 manualer og pedal.

Helt til 1960 årene var det en skikk at det jule-, påske- og pinseaften ble spilt koraler fra kirketårnet. Det hevdes at skikken går helt tilbake til år 1745 da byens musikkanter «Forrettede fra tårnet» til ære for den nyfødte prins Fredrik. Musikerne ble betalt for å «blæse av tårnet» som det het. Frem til 1957 var det «Brigademusikken» som spilte. Senere overtok musikere fra Ynglingeforeningen, men da bare på julekvelden, like før kirkeklokkene ringte julen inn.

Det gikk vel 20 år før «Alterbok for den norske kirke» utgitt i 1889 ble innført i Domkirken. Meningene om denne var svært delte, og menighetene kunne selv bestemme når de ville innføre den. På menighetsmøtet i Domkirken den 4. september 1910 ble den nye alterboken besluttet innført.

Ny konfirmasjonsordning ble innført fra 1. des. 1912. Den nye Tekstboken ble tatt i bruk i 1918. Ny alterbok for Den norske kirke ble godkjent ved Kgl. resolusjon av 8. okt. 1920 og tatt i bruk 1. s. i Advent samme år.

Gamle Landstad salmebok var i bruk i menigheten helt til Landstad Reviderte salmebok kom ut på høsten 1926, men den ble ikke innført i Domkirken Menighet før i 1933.

En periode i 1800 årene ble kirkens sangkor valgt blant guttene ved en av byens folkeskoler. Denne skolen ble derfor kalt for «kirkeskolen». 
Våren 1890 ble guttekoret avløst av et damekor. Senere «besto» koret av 10 damer og 4 herrer. I slutten av 20 årene ble det dannet et frittstående kor, Kristiansand Korforening med domorganist Abrahamsen som dirigent. De gav flere store oratoriefremføringer i Domkirken, bl.a. Messias og Paulus. Fra 1952 etablerte domorganist Sløgedal et nytt frivillig kor, Domkirkens Motettkor, etter nye retningslinjer. Koret har i årenes løp stått for en rekke oratoriefremførelser. Motettkoret har arrangert konsertturneer i innland og utland, bl. a. til England, Danmark, Tyskland, Holland og Israel.

I 1970 ble Domkirkens Ungdoms-kantori med Aspirantkor startet opp med domorganist Bjarne Sløgedal og Målfrid Sløgedal om kunstneriske ledere. Dette koret ble forøvrig dannet etter at Domkirkens barnekor i 1967 gikk over til å bli Schola Cantorum.

De internasjonale kirkemusikkfestspill i Kristiansand

De første internasjonale kirkemusikkfestspill i Kristiansand domkirke begynte pent og forsiktig i juni 1971 på initiativ av domorganist Bjarne Sløgedal, og han har siden vært festspillenes drivkraft både når det gjelder den rent musikalske og den organisatoriske side ved festspillene.

De første årene hadde festspillene en beskjednere tittel, Den internasjonale kirkemusikkuke. I de årene som er gått siden kirkefestspillene ble etablert, har det vært en veldig vekst i arrangementene på alle områder, musikalsk og ikke minst økonomisk. Festspillkomiteen som i den første tida slet med å få engasjert internasjonalt berømte kunstnere og ensembler, og som kjempet innbitt med økonomiske problemer, får i dag konserttilbud fra hele verden, samtidig som man nå står på en noenlunde stabil økonomisk grunn. Festspillene er nemlig kommet inn på statsbudsjettet i likhet med alle de festivaler, 
f. eks. jazzfestivaler, som understøttes av det offentlige over hele landet.

Festspillene begynte beskjedent med en forsøksperiode på tre år, og i det første programheftet kunngjorde festspillkomiteen hvilke mål man satte seg med tiltaket: Gjennom konserter, seminar og foredrag å søke å tilføre kirkemusikere, musikklærere, musikkstuderende og musikklivet i det hele nye impulser og inspirasjon. Det var med andre ord et kombinert konsert- og seminaropplegg man siktet mot. Noe slikt fantes ikke i Norge, iallfall ikke på det kirkelige plan. Fra første stund satte man seg tre andre hovedmål også: Det skulle være høyeste kvalitet over konsertene både på program- og kunstnersiden, det skulle være internasjonal deltaking, og det skulle være bredde og variasjon over alle tilbudene både til det vanlige konsertpublikum og til de studerende ved seminarene. 
Etter en prøvetid på tre år var det klart at festspilltanken hadde vunnet respons, og at den var kommet for å bli som et viktig innslag i vår bys, i vår landsdels og for den saks skyld i hele landets musikkliv.

Det som har lykkes best for festspillkomiteen, er det rent konsertmessige, og i så måte står de store åpningskonsertene i sentrum med deltakelse av Kristiansand motettkor, Kristiansands Symfoniorkester og en lang rekke solister fra inn- og utland. På programmene under åpningskonserte-ne har stått en rekke av våre kirkemu-sikalske klassikere, Bach med Mat-theuspasjonen og en del kantater, Haydn med Skapelsen og Mozart med Requiem. 
Et av de artigste klassiske programmene som ble fremført et av de første årene i kirkefestspillenes historie, var programmet Bach og hans sønner. Her ble far og sønn, Johan Seb. Bach og Joh. Chr. Bach, presentert side om side med hver sitt Magnificat, mens to andre sønner ble presentert ved orgelsonater og orgelforspill. I sannhet et praktfullt musikerdynasti! Så kunne publikum lytte til musikk av høyverdigste klasse og samtidig sammenlikne far og sønner i kvalitet og stil.
Domorganist Bjarne Sløgedal stoppet forresten ikke opp i sitt programvalg ved de store klassikerne. Vår egen tids modernistiske og avantgardistiske verker står hans hjerte svært nær, og under hans ledelse er en rekke slike verker, de aller fleste som førstegangsoppfø-relser i Norge, blitt spilt og sunget i Kristiansand domkirke i festspilltida. Disse verkene, Strawinskis Canticum Sacrum, John Traveners Little Requiem og Nomine Jesu, Ernest Blochs Sacred Service og Charles Ives' The Celestical Country er både tolkingsmessig og teknisk uhyre krevende verk som satte dirigent, kor, orkester og solister på høyeste prøve. En prøve alle parter bestod med glans og som løftet kirkefestspillene opp på et høyt internasjonalt musikalsk nivå.

Kirkemusikk og orgel hører uløselig sammen, og orgelkonsertene har vært et meget viktig innslag i festspillkonsertene. En lang rekke organister av internasjonalt format har gjestet festspillene. De er kommet fra Norge, Danmark, Sverige, England, Holland, USA, Polen, Tyskland, Sveits, Latvia, Østerrike og Italia. Domkirken i Kristiansand er i den lykkelige situasjon å kunne tilby innenlandske og utenlandske organister et forholdsvis nytt og ypperlig orgel. De gjestende organister har i tiårsperioden spilt verker av forskjellig karakter og opprinnelse. Svært interessant kunne det være når en organist valgte å spille et gjennomsnitt av sitt lands orgelmusikk, men selvsagt stod klassikerne stadig på programmet, Joh. Seb. Bach og andre av kirkemusikkens giganter. Heller ikke la man i disse konsertene skjul på avantgardismen i vår egen tids orgellitteratur. Den svenske organisten Karl-Erik Vellin var en mester til å tolke denne musikken. Et annet navn som uvilkårlig dukker opp i minnet når det gjelder gjestende organister, er hollenderen Bernard Bartelink. I mange år var han en fast gjest ved festspillene både som konsertgiver og lærer ved seminarene. Hans improvisasjonskunst var uforlignelig.

En lang, lang rekke av solister av norsk og utenlandsk opprinnelse, ikke minst vokalsolister, har satt sitt preg på kirkefestspillene og gjort dem til en rik musikalsk opplevelse enten solistene nå har deltatt i de store åpningskonsertenes solopartier eller de har holdt egne soloaftener. Det skal her bare nevnes noen få av dem som forteller om kvaliteten på dette kirkemusikalske området: Åse Nordmo, Ingrid Bjoner, Gurli Plesner, Åge Haugland, Sandra Browne, Marion Williams og byens egne fremragende solister: sopranen Nellie Kvareng og tenoren Kjell Pedersen. Som solister i en rekke av de store kirkemusikalske verker har de to sistnevnte satt sitt uforglemmelige kunstneriske kvalitetsstempel på festspillene. Det er også vanskelig å glemme Sandra Browne's hjertegripende tolkning av negro spirituals. Ikke mindre virkning hadde Marion Williams' fengende gospelsang som satte en kirkesal fylt med ungdommer i høyeste ekstase.
Hvert eneste kirkefestspill har budt publikum på et eller flere ensembler av instrumental eller vokal art. De kom fra England, USA, Holland, Tyskland, Ungarn, Romania, Danmark og Norge. La meg bare nevne et par av disse fremragende ensemblene: The Scottish Baroque-Ensemble, Amsterdam Sinfonietta og det danske Contentus Musicus som spilte renessansemusikk på den tids instrumenter. Svært originalt og uhørt på våre kanter av landet, kanskje i hele Norge, var et ensemble som bestod av fem harpesolister, New York Harp Ensemble.

De tidligere folklorekonsertene under festspillene med presentasjon av norske religiøse folketoner i original og bearbeidet utgave, er nå i ferd med å gå over i festkonsertene den 17. mai, og her passer de fint inn i kirkens 17. mai-feiring. Her deltar selvsagt bare norske kunstnere med korsang og solosang, og det er opptreden av instrumentalsolister og deklamasjon av norsk nasjonallyrikk. Det er gledelig å kunne skrive at et stort trekkplaster til disse konsertene har de hardingfelespillende solister vært, ikke minst Sigbjørn Bernhoft Osa.

I sine hilsningsord til de første kirkemusikkfestspillene i Kristiansand fortalte biskop Kaare Støylen om de ord Joh. Seb. Bach satte på tittelbladet til sine første 46 orgel koraler:
For Gud, den høieste at ære For næsten, at han her kan lære.

28

Domkirkens menighetshus

Foreningslivet i menigheten tok seg nå svært opp. Dette fortsatte frem til 1951. Da ble det tatt initiativ med tanke på kjøp av eiendommen. Res. kap. Olav Kristian Strømme sto sentralt i disse forhandlingene, og allerede den 19. desember samme år ble skjøte skrevet. Kjøpesummen var kr. 45.000,-. Res. kap. Strømme tok initiativ til at det ble satt igang ominnrednings- og oppus-singsarbeider i bygningen. Etter at disse var utført, hadde menigheten fått et godt og meget tjenlig menighetshus.

Det ble arbeidet iherdig for å skaffe høvelig tomt til nytt menighetshus. Dette spørsmålet ble løst på en god måte ved at menigheten og Kristiansand kommune gjorde avtale om et makeskifte:
Menigheten skulle vederlagsfritt få overta gymnastikksalen og andre lokaler i Katedralskolen for ominnredning til nytt menighetshus mot at kommunen skulle overta tomten i Henrik Werge-landsgate 54 etter pristakst. 
Taksten ble kr. 690.000,-. I tillegg bevilget Kristiansand kommune kr. 300.000,- til byggingen av det nye menighetshuset. I det hele viste kommunen særdeles stor velvilje og generøsitet når det gjaldt å hjelpe Domkirken menighet med å få et nytt menighetshus. Det samme var også tilfelle i byens banker og blant mange privatpersoner som gav mange og tildels store pengebidrag til menighetshuset.
Den samlede byggesum + inventar og annet utstyr kom på kr. 2.150.000,-. Ved hjelp av kommunale bevilgninger, pengegaver og menighetens egne midler bød ikke finansieringsspørsmålet på vesentlige problemer.

Byggearbeidene på menighetshuset ble satt igang i september 1976. Entreprenør, byggeleder og håndverkere gjorde et godt og solid arbeid og menigheten kunne overta huset et år etter byggestart, den 29. august 1977. Torsdag 15. september 1977 var det innvielsesfest med stor oppslutning og mange innbudte gjester.

Domkirken menighet hadde fått sitt nye menighetshus med gunstig beliggenhet og med store muligheter til å drive et aktivt menighetsarbeide.

I mai 1984 overtok Domkirken menighet, Agder biskop og Agder bispedømmeråd hele Latinskolebygget til kontor.
Agder bispedømme har dermed fått et praktisk og velegnet stiftsenter og Domkirken menighet gode kontorforhold i dette gamle ærverdige bygg.

Første gang det ble sendt et menighetsblad til Domkirkens menighet var i forbindelse med den første menighetsuken som ble holdt i Domkirken 16. -21. sept. 1941. Bladet ble kallt: Gud kan.

Det ble vel mottatt, og mange uttalte sin glede over det nye tiltaket. Meningen var at bladet skulle komme ut i forbindelse med de årlige menighetsukene. Det var da også ferdig til å gå i trykken i 1942. Satsen var satt og korrekturlest. Men okkupasjonsmakten fant ut at dette var «farlig stoff»,  og så ble det forbudt. Først etter 5 års opphold kom menighetsbladet ut igjen. Det var i forbindelse med menighetsuken 10. - 15. sept. 1946.

Senere kom menighetsbladet ut månedlig under navnet Menighetsbladet for Domkirkens menighet i Kristiansand. Etter at Grim var blitt utskilt som eget prestegjeld, ble menighetsbladet omdøpt til Høytid og hverdag,  Menighetsblad for Domkirken og Grim menigheter. Da Grim menighet fikk sitt eget organ, fikk vårt blad igjen nytt navn: Domkirkens menighetsblad.
Bladet, som nå har vært utgitt i 39 år, kommer 10 ganger i året. Det blir distribuert til .alle husstandene i menigheten .

Domkirkegården

Den store sandsletten hvor Kristiansand ble grunnlagt, var som bekjent bevokst med furuskog. Og en del av trærne ble da også stående på det arealet som ble tatt i bruk til kirke og kirkegård.
Et av disse trærne var den store «Kristiansands furua» som vi kjenner fra byens våpen. Den var i live helt til brannen i 1880. Et fotografi fra 1870 viser furua med en tykk stamme og en veldig bred og tett krone. Ved brannen i 1880 ble den så skadet at man overveide å hugge den ned. Etter mange og lange diskusjoner ble da dette også gjort. Furua ble hugget i 1884 — samme år som den nye domkirken var ferdig. Kirkeklokkenes sørgetoner lød under begivenheten. Furua fikk også en versifisert gravskrift i byens aviser.
Det var etter fellingen rift etter å sikre seg en passe stor grein av furua til minne. Et slikt minne eksisterer den dag i dag. I 1949 mottok Domkirken som gave en stol, laget av stamme og grener på den gamle furua som sto utenfor den gamle kirken. 

Bare to graver er igjen på den tidligere kirkegård. Det er graven til konsul Isachsen som døde i 1813. Graven er dekket av en stor jernplate med navn og data på avdøde. Den andre er biskop Johan Storm Munchs grav. Hans sønn, dikteren Andreas Munsch, reiste en minnesten på graven med følgende inskripsjon:

Biskop Johan Storm Munch. «Han førte nidkjær sin Hyrdestav God Skjald, god borger han var. Thi være da fredet her hans Grav Hans sjæl i Guds hvile klar.»

Inntil nylig var det også en tredje grav som var dekket med jernplate. Den tilhørte stiftamtmann Schouboes hustru, Otilia von Munthe av Morgenstierne som ble begravet i 1829.

På plenen foran Domkirken vendt mot Rådhusgaten ble det den 23. mars 1938 avduket en byste av biskop Heuch i anledning 100-årsdagenforhans fødsel.

To år tidligere var det avduket en byste av biskop Bernt Støylen på plenen vis-a-vis Mållaget. Rektor ved Hornnes Landsgymnas, L. A. Danielsen holdt talen for anledningen. En tredje biskop, James Maroni fikk sin byste avduket på sin 80-årsdag 15. juni 1953 på plenen ut mot Gyldenløvesgt. Både Støylens og Maronis byster var laget av billedhugger Ingemund Berulvsen.

Domkirken i krigsårene

Ved tyskernes angrep på Kristiansand tidlig om morgenen 9. april ble domkirkens tårn rammet av en granat som heldigvis bare rammet tårnets øverste del. Et av øyenvitnene til dette var etter hva det fortelles byens ikke ukjente Olav «Kjutta». Ved den anledning skal han ha uttalt disse bevingede ord:
«Nå søns æ møndighetane skolle gribe inn». Den tyske admiral Otto Schenk beklaget dypt at Domkirken var truffet. Han forsikret at det var gitt streng ordre til skip og fly om å skåne byen mest mulig. Noe av det første han gav ordre om var at tårnet skulle repareres hurtigst mulig. Ved hans hjelp fikk man også kopper til tekking av tårnet, til tross for protest fra det lokale Reichs-kommisariat, som, da arbeidet praktisk talt var ferdig, søkte å framtvinge at det allerede pålagte kobber ble fjernet og erstattet med sink. Dette ble ikke gjort (heldigvis). Størstedelen av utgiftene til reparasjonen ble refundert av Krigs-skadetrygden.

Ellers slapp Domkirken uskadd gjennom krigsårene. Søndag 1. des. 1940 gikk flyalarmen midt under konfirma-sjonshandlingen ved domprost Kobro. Det var 142 konfirmanter, 51 gutter og 91 jenter. Kirken var fullpakket, og da alarmen gikk ble det tilløp til panikk. Men det lyktes domprosten å berolige forsamlingen ved at man stemte i salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Så ble alt rolig, og konfirmasjonshandlingen gikk sin gang uforstyrret.

Tekst: Domprost Arthur Thorbjørnsen.

Foto: Fotograf mester Odd Lindstrøm.

Sats og trykk: R. Stav Johanssen Trykkeri A/S,
Kristiansand.

Litho: Knudsen Litho, Kristiansand.

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

2.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø,  Universitetet i Agder

3.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

4.

-


 

                                                                                                                                                                                            Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

5.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

6.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

7.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

8.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

9.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

10.

-


 

                                                                                                                                                                                            Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

11.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

12.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

13.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

14.

-


 

                                                                                                                                                                                             Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

15.

-


 

Tilbake til Startsiden
Neste side
Klikk på side  1,   2,   3,   4,   5,   6,   7,   8,   9,  10,   11,  12