Setesdalstunet

på Vest-Agder Fylkesmuseum


                                                                           Klikk på side    2,   3,   4,   
                                       Tillegg: Store bilder for 22" skjerm, på side 5

Foto: Torvald Slettebø,   2005.
Tekst, med tillatelse, fra museets årbok for 2001: "Fra hus til hus."

Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

1.
Setesdalstunet.

I det gamle bondesamfunnet var plasseringen av gårdsbebyggelsen ingen tilfeldighet. Hvert distrikt hadde sin måte å gruppere husene på. På Vestlandet var klyngetun det vanligste, i Trøndelag sto bygningene i et lukket firkanttun, mens gårdsbebyggelsen på Østlandet som regel var et åpent firkanttun. I Setesdal var det vanlig med en rekkebebyggelse der uthus og innhus var plassert i hver sin husrekke. Innhusene besto av boligen, loftet og stabburet, mens uthusene utgjorde fjøset, løa og stallen. Ofte var bygningene plassert på hver side av en bygdevei eller en annen ferdselsåre. Badstua, smia og andre bygninger med åpent ildsted lå på grunn av brannfaren gjerne et stykke fra den øvrige bebyggelsen. Kvernhuset lå ved en bekk i nærheten. I Setesdal ble alle bygninger laftet, og takene er konstruert med både åser og sperrer.

Setesdalstunet på Vest-Agder Fylkesmuseum er satt sammen av bygninger fra flere gårder. Alle bygningene er originale og plassert som et rekketun, slik det hadde vart naturlig å anlegge et tun i Setesdal for et par hundre år siden. Husene kommer fra gode gårder, og representerer noe av det beste i den setesdalske bygningskultur.

-


 

Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

2. Nomelandsloftet, midt i bildet.
Bygget: Antakelig 1620-årene
Opprinnelig plassering: Nomeland, bruk nr. 3, Valle kommune, Aust-Agder. Flyttet til museet: 1905. 

Et sagn forteller at det var svogeren til "Vonde-Åsmund" fra Rygnestad som bygde det store loftet.

Loftene fikk sin utforming i høymiddelalderen. Denne bygningstypen var den første som ble bygd i to etasjer i Norge. Arkeologiske utgrav­ninger, blant annet på Bryggen i Bergen, viser at disse bygningene an­takelig har sin typologiske forutsetning på Kontinentet. Gjennom middelalderbyene kom de til den norske landsbygd.

Noen mener stabburet har fått navn etter de fire stabbene huset hviler på. Andre mener navnet har sammenheng med stavkonstruksjonen. Stabburene er hevet fra grunnen for at smågnagere ikke skal komme inn i huset. En laftet tømrnerkjerne går gjennom alle tre etasjene. Husets kommunikasjon går alltid utenfor tømmerkjernen. Rundt hele andre og tredje etasje er det derfor en innebygd svalgang utenfor tøm­merkjernen. Svalgangene er satt opp i stavteknikk. Det vil si at de bærende elementer er vertikale ledd i bygningen. Første etasje blir kalt bur, som rett og slett betyr bod, andre etasje blir kalt loft. I Setesdal blir gjerne hele bygningen kalt loft.

I loftets første etasje ble det oppbevart korn, flatbrød og øl. Kjøtt og fisk ble tørket, saltet og røykt før det ble satt inn i stabburet. Første etasje var altså forrådsrom for mat og drikke. I andre etasje ble klær og verdisaker oppbevart. Klær og tepper ble hengt over bjelker, mens mindre ting ble lagt i esker og kister. Man anså loftet for å være sikkert mot brann, siden det ikke var ildsted i bygningen. Derfor oppbevarte bonden gjerne dokumenter som skjøter, verdipapir og privilegiebrev i kister på loftet. I andre etasje kunne det også være plassert gjestesenger. Disse ble bare brukt om sommeren.

Nomelandsloftet ble flyttet til museet i 1905 fra bruk nr. 3 på gården Nomeland i Valle. Denne garden ligger på vestsiden av elva. Dendrokronoloaiske undersøkelser og skriftlige kilder tyder på at loftet er fra 1620-årene. Loftet er bygd med svært stort og fint furutømmer. Stokkene er ovale­teljet. Denne ovale hoggingen av kjempestokker ble en folkelig byggeskikk i Setesdal som holdt seg helt til 1800-tallet. Laftehodene var husets pryd, og Nomelandsloftet har fått fine rissede linjer langs kantene på middelaldersk maner. Hjørnestavene i svalgangen er også fint utført med artikulerte former. Beitskiene på hoveddøren inn til andre etasje, som ikke er synlige fra tunet, er utstyrt med såkalte kandelabersøyler. Disse søylenes overdel og underdel er fint koniske, og midten er framhevet av to tykke, vridde ringer i delikat utførelse. Taket er torvlagt som tradisjonen tilsa.

Om dette loftet forteller Johannes Skar i boken Gamalt or Sætesdal: Den kjente "Vonde-Åsmund" fra Rygnestad forlovet seg med ei jente fra Nomeland. Hun skulle vente på ham i sju år mens han var i utlandet. Da tiden gikk ut og Åsmund ikke var kommet hjem, skulle hun giftes med en gårdskar på Nomeland. Men Åsmund kom likevel hjem i siste liten før hun ble gift, og tok henne med seg. Men senere ga Åsmund denne mannen søsteren sin til kone, og sa: Nå må du komme til Rygnestad og hogge tømmer og sette opp et loft, men bygger du ikke slik at det aldri har vært sett maken, så brenner jeg hele bygningen opp. Svogeren satte opp et loft. Det var på tre etasjer, og det står ennå på Nomeland, forteller Skar. Men siden ble det altså flyttet til Vest-Agder Fylkesmuseum.

Det var Olav Såvesson Nomeland som eide gården da loftet ble solgt til museet. I 1900 besto hans husstand av åtte personer. Selv var han da føderaadsmand og hadde kår på gården. Det var sønnen Torjus og hans kone Petra som da hadde overtatt gårdsdriften.

-

Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

3.
Årestua fa Kveste eller Kvestad sont gården ofte blir kult, er bygd på slutten av 1600-tallet.

Årestua er museets nest eldste bygning. Som bygningstype går årestua tilbake til middelalderen.

Årestua har tre rom: En forstue, en stor stue og en liten kove bak forstua. I forstua hang klær og smågjenstander som ikke skulle være med inn i huset. Koven ble brukt til oppbevaring av forskjellige ting som smørkjerne, melkekar o.l. Fra koven går det en trapp opp til et lite loftsrom over forstuen. Det ble ofte brukt som lager.

Åren har ingen skorstein. Røyken måtte slippes ut igjennom en åpning i taket. Denne åpningen ble kalt ljore. Luka over ljoren besto av en trerarnme som det var spent et stykke kalvehud over. Årestuene kunne aldri være på mer enn en etasje, siden ildstedet ikke hadde skorstein. Vinduer fantes ikke i disse stuene. Glass var dyrt, og åpninger i veggen ville ødelegge røykens løp mot ljoren.

På hoveddøren henger et dørhåndtak som er et av de beste eksempler vi har i Norge på et såkalt ringskilt med gjennombrutt mønster. Skiltet består av to atskilte deler, en ringformet skive rundt en rosett hvor bladflikene er drevne. På selve ringskiven danner kantene brede tunger mellom spisse takker, og selve dørringen er solid og enkelt utformet. Museets årestue kommer opprinnelig fra gården Kveste i Valle. Der sto den frem til sommeren 1902. Da ble den tatt ned og flyttet til Bellevue, hvor årestua og loftet fra samme bruket ble de første bygninger i det nystartede Kristianssands Folkemusæum. Bygningen er antakelig fra midten av 1600-tallet. Over inngangsdøren skal det ha stått årstallet 1668. Bygningen var imidlertid i dårlig forfatning da den ble tatt ned i 1902. Taket var råtnet og deler av det var borte. Svalgangen langs langsiden var også revet ned.  "Men", skriver antikvaren Nicolai Nicolaysen, "det meste av Materialet til Svalgangen fandtes heldigvis paa Gaarden, to av Svalgangens Stolper var opsatte ved Indkjørselen til Ladebygningen. I Stuens ene Langvæg var der i den senere Tid bleven udskaaret er større Aabning og her indsat et Vindu. Naar her til kommer, at flere Partier af Tømmeret var temmelig opraadnet, saaledes et Par Bundstokker, forstaaes klarligen, at Stuen baade har været vansskjøttet og været Gjenstand for naiv Vandalisme, hvorfor det var paa høieste Tid at redde en af vor nationale Bygningskunsts i sit Slags interessanteste Levninger, og maa det ansees særdeles glædeligt, at man nu ved Restaureringen er lykkedes at bringe Stuen tilbage til sin oprindelige Skikkelse og saaledes bevare den for Efterslægten."

På gården Kveste eller Kvestad, som den også kalles, er det flere bruk. Årestua kommer fra bruk nr. 2 som bærer navnet Uppigard. Dette bruket ligger på den øverste delen av Kveste. I 1875 hadde Torleiv, som eide bruket, en hest, elleve kyr, 26 sauer og 18 geiter. Det var sønnen til Torleiv, Olav Kvestad (f.1866), som solgte årestua til Kristianssands Folkemusæum.

Da Olav Kvestad solgte årestua, var den gammel og ubrukelig som bolig. Den ble brukt som eldhus og bakstehus. Våningshuset som sto på gården var svært likt nystua fra Trydal.

-


 

4.
Selve huset er satt opp i lafteteknikk av store furustokker. Langs siden er det oppbygd en svalgang i stavteknikk. Denne svalgangen har opprinnelig vært innebygd. De to horisontale stavene er dekorert: Den ene med en gotiserende ranke, den andre med geometrisk mønster. Taket har et underlag av never som er blitt dekket av torv og gress. Dette var vanlig i Agders indre bygder

-



 

5.

-

6.
Midt i stua er et åpent ildsted som kalles åre. Det er dette ildstedet som har gitt bygningen navn. Åren har store steiner i bunnen med mindre steiner og grus øverst. Rundt åren er det en karm av tre. Åren magasinerte ikke varme slik som røykovnen i badstua. Det ble derfor kaldt i rommet når ilden var utdødd.

Ved åren står en benk med ryggstø. Den kalles en brygdebenk. Brugde betyr ryggstø. På ryggen kunne det ofte være fine utskjæringer.

-

7.
Over ildstedet henger en svingbar bjelke, gøya. Enden av gøya er formet som et ormehode. På denne bjelken hang skoren eller skjæringen av jern. Skoren kunne reguleres opp og ned slik at gryta kom lenger fra eller nærmere ilden.

-

8.

-

9.
Sengene var veggfaste og korte, ettersom folk lå høyt med hodet. Det lå gjerne to i hver seng.

-

10.

-

11.

-

12.

-

13.
Langs veggene i den innerste delen av stua er det faste benker. Langbordet er ca. 70 cm bredt og laget av en tømmerstokk. Langbenken foran bordet var kvinnenes benk. Den har flere hull i hver kortende. I disse hullene stakk de håndrokken når den ikke var i bruk. Mennenes plass var bak bordet mot veggen, men husbon­den selv satt ved den kortenden som vendte mot tunet.

-

14.

-

15.

-