Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
46.
Bur fra Kjelleberg, bygget:
1700-tallet.
Opprinnelig plassering: Kjelleberg, Valle kommune, Aust-Agder. Flyttet til
museet: i 1950-årene.
I Kjellebergburet er hjørnestavene konkave og dørstokkene konvekse. Det
gir fasaden en fin rytmikk.
Dette er en gammel type bur i en etasje. På sin opprinnelige plass var
Kjellebergburet et såkalt stolpebur. Disse burene stod tildels på høye
stolper, slik at det åpne rommet under ble oppbevaringsplass for kjerrer,
hesjestaur og annet redskap. Dette gjorde at bygningen ble tørr og luftig,
og godt egnet til oppbevaring av matvarer.
Buret er laftet med furutømmer i store dimensjoner. Foran buret ligger en
svalgang som er bygd i stavteknikk. Fasaden har et fint konstruktivt spill
av horisontale og vertikale ledd, og av konvekse og konkave elementer.
Døren har geometriske dekorasjoner risset inn på frontsiden, og beitskiene
bukter ut med fine utskjæringer.
Bygningen kommer fra Nordstog, Kjelleberg i Valle. Den ble innkjøpt til
museet fra Bjørgulv O. Kjelleberg i 1943. Selgeren påtok seg å ta vare på
bygninen til «krigen er slutt og tilstandi hev jamna seg», som det står i
kjøpekontrakten . Buret ble flyttet til Kongsgård i forbindelse med
oppbyggingen av Setesdalstunet i begynnelsen av 1950-årene.
-
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
47.
-
48.
-
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
49.
-
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
50.
Badstue fra Åraksbø, bygget på 1700-tallet.
Opprinnelig plassering: ÅraksbØ, Bygland kommune, Setesdal Flyttet til
museet: 1950-årene.
Badstua sto gjerne litt for seg selv på gården for å unngå brann i andre
bygninger om ulykken skulle være ute.
Hver gård hadde gjerne ei badstue. Museets bygning er laftebygd og har et
fremspringende tak i gavlveggen. Under dette taket ble det stablet ved til
ovnen inne i huset. Familien på gården tok dampbad en gang i uken, som
regel var det på lørdagen. Navnet lørdag kommer av det gammelnorske
laugardag som betyr badedag.
Ovnen i badstua er en røykovn uten skorstein. Den er bygd opp av gråstein
som lagrer varmen. Ovnen er åpen foran. Det måtte et par dagers fyring til
før steinene var varme nok til badet. Når steinene var varme, lot man
ilden dø ut. Røyken ble luftet ut gjennom døren og gluggene i veggene før
de ble lukket igjen. Så kledde man av seg og slo vann på steinene slik at
rommet ble fylt med damp. Pallene på siden kunne man ligge på. Folk tok
gjerne med seg bjerkekvaster som de pisket kroppen med og en bøtte vann
til avkjøling. Hele familien med menn, kvinner og barn badet sammen.
På begynnelsen av 1800-tallet hadde de fleste sluttet med å ta badstubad.
En av grunnene var de religiøse vekkelsesbevegelsene som gikk over landet.
Mange gamle skikker ble da fordømt. De indre bygder av Agder holdt lengst
på badstuetradisjonen. Den kjente folkelivsgranskeren Eilert Sundt traff
flere som husket at deres foreldre hadde badet i badstua, og i 1866
besøkte han en mann i Åseral som hadde sluttet noen år tidligere. Denne
mannen skulle være den siste som praktiserte badstueskikken.
Men badstua fortsatte med ny funksjon. På mange gårder i Setesdal ble
badstua til korntørke. Kornet ble lagt ut over pallene, det ble fyrt i
ovnen, men ikke slått vann på steinene. Skinnfeller ble også lagt inn i
den gamle badstua for å bli renset for lopper og annet utøy.
Badstua på Vest-Agder Fylkesmuseet kommer fra Åraksbø i Bygland kommune.
Den er bygd som badstue på 1700-tallet, men ombygd på tradisjonell måte
til korntørke på 1800-tallet.
-
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
51.
Kvernhus fra Grindheim,
bygget første halvdel av 1800-tallet.
Opprinnelig plassering:
Refsnes, Grindheim, Audnedal kommune, Vest-Agder Flyttet til museet:
1909.
Det var i middelalderen
vannkraften for alvor ble tatt i bruk i Norge. I denne første industrielle
revolusjonen tok bøndene i bruk både kvernkall og mølle for å male korn til
mel.
Kvernhuset fra Grindheim
er laftet av furutømmer med torvtekt tak. Brukshusene behøvde ikke være så
fine og tette i laftet som bolighusene. Det forklarer den ujevne
tømringen i kvernhuset. Bygningen har bare ett rom og en etasje. Den
tekniske innretningen er intakt med de to motliggende kvernsteinene som
malte kornet, overliggeren og underliggeren, jerntappen med forbindelse
til kvernkallen i bekken og den skråstilte kassen som kornet rant ned i.
Derimot mangler selve kvernkallen, tømmerstokken med skovlhjul som ble
drevet rundt av vannkraften.
Dette kvernhuset stod opprinnelig i Kvernhusbekken som rant ut i
Øydnavannet ved Refsnesgårdene. To andre kvernhus sto der også. Det var
ikke ualminnelig at flere kverner sto på rekke og rad langs en bekk med
god vannføring. Det gamle navnet «Kvinnhusægrå» på Refsnes minner ennå om
virksomheten som har forgått der. De fleste gårder hadde sin egen
bekkekvern. De bøndene som ikke hadde egen kvern måtte betale for å male
kornet sitt hos naboen.
Kvernhuset fra Refsnes ble allerede i 1909 gitt som gave til museet, men
det ble ikke aktuelt å flytte det før museet ble flyttet til Kongsgård i
1950-årene. Kvernkallen var da i svært dårlig forfatning.
Kverna som står og maler på havsens bunn heter et kjent eventyr fra
Asbjørnsen og Moes samlinger. I det hele tatt går kvernene ofte igjen i
både sagn og eventyr. Det har sikkert sammenheng med at dyrking av korn og
maling til mel var viktige sider av selvbergingssamfunnet. Korn kunne
skape rikdom og makt, og korn var det viktigste matemnet i
bondehusholdningen. Men det var også en viss mystikk knyttet til mølleren
når han under flomtiden om høsten og våren stod og malte. Det durte og
buldret, vannet fosset og sprutet i vannrenna som førte ned til skovlene,
og de to kvernsteinene hvinte i takt med rotasjonen.
Maling av korn, først og fremst bygg og
havre, har naturligvis vært viktig helt siden folk begynte med åkerdyrking
her i landet for vel 6000 år siden. I forhistorisk tid utviklet bøndene
forskjellige metoder for å male mel. Tidlig ble håndkvernen funnet opp.
Den besto av to mindre runde steiner som lå over hverandre. Kornet ble
lagt imellom, og den øverste steinen ble drevet rundt med håndkraft til
kornet var malt. Dette var kvinnenes arbeid. Men på I 100-tallet skjedde
en liten revolusjon i Europa. Folk lærte å utnytte vannkraften. Kverner,
møller og stamper kunne nå drives mekanisk. Det ble også mulig å male
langt større mengder mel av gangen enn tidligere, og mennene overtok
maleprosessen. Den nye produksjonsmåten forte også til andre typer brød
som flatbrød og lefse. Disse kunne lagres over over lengre tid på
stabburet.
-