Sjømerkene
Foto: Gammelt bilde
16. Lille Torungen
Byggearbeidene på Store og Lille Torungen starta i 1843. Gårdbruker Gjeruld Terkielsen på Hiis gård solgte begge holmene til staten for 450 Spd. Materialet var teglstein, da steinen på øyene ikke egnet seg til bygging. Det gikk med 750.000 stein fra Berger teglsteinsfabrikk Drammen. Linser og glass ble bestilt fra Fresnel i Frankrike, lyktene pluss alt smijern ble laget på Næs jernverk.
17. Sandvikodden - gammelt bilde
I 1839 skrev en gruppe skipsredere til fyrmyndighetene og ba om enda et fyr, et innseilingsfyr ved Galtesund. Fra 1840 til 1844 ble det innkrevd en bomavgift idet skutene passerte inn Galtesund. På disse åra ble det samlet inn 900 Spd. Dette skulle være startkapital for Sandvikodden fyr. Staten eide en mulig tomt, nemlig den gamle bastionen på Sandvigodden. Fyrdirektøren antok ca. 1000 spd. overskudd på Torungene, som kunne brukes på Sandvigodden. Den statlige kommisjon aksepterte til slutt et tredje fyr, og høsten 1844 ble alle tre fyrene tent.
Foto: Gammelt bilde
18. Møkkalasset fyr
Tverrdalsøen Sømandsforening tok opp spørsmålet om et kombinert innseilingsfyr for Oksefjorden og lei-fyr mot Tromøysundet. Fyret kom med på budsjettet for 1887-88. Det var ikke plass til familiebolig på det lille skjæret, så fyrvokterboligen ble satt opp i Brårvika inne på Flostaøya. Inne i støpejernsfyret var kjøkken og to små rom. Fyret ble tent i sept. 1888, men ble avfolka like etter krigen, med en fyrlykt som erstatning. Også den ble nedlagt i 1986, og i dag er Møkkalasset et rent dagmerke.
Foto: Gammelt bilde
19. Lille Skottholmen
På Lille Skottholmen i Galtesund sto det fra 1885 et lite kommunalt innseilingsfyr i et ordinært «4-vinduers hus», der selve lampa var plassert i et karnapp på hushjørnet.
20. Lanterne Lille Skottholmen
Slik ser den samme holmen ut i dag. I 1904 ble fyret erstattet av en fyrlykt, som ble satt opp på et skjær nedenfor huset.
Huset ble revet og flyttet til Arendal ca. 1925. I 1956 ble lykta tatt ned og erstattet av en rundtlysende lanterne.
21. Kystbåten ved Eydehavn (Bukkevikskjær).
Fra rundt 1850 kom det fart i dampskipstrafikken. Veksten hang sammen med utviklingen ellers i næringsliv og industri. Private dampskipsselskap satsa optimistisk i sørlandsbyene, mens postrute mellom Oslo og Kristiansand hadde vært i gang fra 1827 med Constitutionen og Prinds Carl.
I denne perioden ser vi en rask tilvekst i sjømerkingen.
Antall dagmerker i fylket steg fra 35 i 1870 til 295 i 1900,
foruten 8 fyrstasjoner og 28 fyrlykter.
I den første rene merkefortegnelsen i 1863 ser vi de første tegn til statlig merking av indre lei: staker med kost, støpejernsøyler, varder og tremaster.
Særlig i 1870- og 1880-åra igangsatte også Havnevesenet vesentlige utbedringer av innseilinger og leder, f.eks. i Narestø og i Merdøgapet. Denne virksomheten gjenspeiles i tilveksten av varder, jernstenger og flytestaker i disse områdene. Bildet er fra Bukkevikskjær ved Eydehavn, under utbyggingen av fabrikkene i 1912.
22. Faste dagmerker
En rekke faste dagmerker ble tatt i bruk for å vise kystleia, de fleste bygde på losenes merketyper fra den tida da losene hadde ansvar for merking innenskjærs, og staten for de store innseilingsmerkene:
· Jernstang med eller uten viser eller krekse (toppmerke; grind)
· Støpejernsøyler med eller uten toppmerke
· Trebåke
· Varde med og uten viser
· Duc d’albe eller trebeining / jernbåke
23. Jernstang på Buskjær-steinen.
Jernstanga på Buskjærsteinen er et av de østligste merkene i Arendal, og finnes på den aller første merkelista i 1863. Denne grunna har trolig vært merka på en eller annen måte lenge før dette året.
24. Jernstang Teistholm-båen
Jernstanga på Teistholmbåen utenfor Kalvøysund markerer et farlig skvalpeskjær ved kystleia.
25. Jernstang Åmdalsøra
Jernstang med krekse ved Åmdalsøra, etablert i 1877.
-
Foto: Gammelt bilde
26. Jernstang montering.
Jernstengene er de aller vanligste merkene langs kystleia. Det var et mål å sette dem så langt ut mot leia som mulig, men vanskelig å feste dem til bunnen på noe særlig dyp uten dyr dykkerhjelp.
Med såkalte «anleggsstoler», som en smed fra Sunnmøre konstruerte i 20-åra, kunne merkelaga bore på sjøbunnen på inntil 4 meters dybde. Slik kunne stengene plasseres lenger ut fra båen og nærmere leia. Anleggsstolen var et stillas av jernstenger med en arbeidsplattform på toppen. Boringen med håndkraft, og det ble brukt bor med skjær i full bredde, altså opptil 6 tommer (150 mm)! Tre mann jobba sammen, idet to slo med feisler og en håndterte boret. Merkelaga besto av formann og 8 mann, da det tunge arbeidet var basert på jevnlig avløsning og hvile. Boret måtte skiftes ut etter 600 - 1500 slag, alt etter av hvor hardt fjellet var. Hullene ble gjort svakt koniske for at stengene skulle kiles fast. I noen tilfelle ble de festa ekstra med jernkiler eller støp.
27. Varde Brenningene
Varden på Brenningene utenfor Tromøy ble etablert i 1888. De fleste
vardene er tørrmurte, om de er plassert i trygg høyde fra flomål og
bølgeslag. Et flertall ble bygd av Merkevesenet i perioden 1870-90, og
oftest så nær sjøen at en måtte regne med harde påkjenninger i uvær.
Derfor ble mange murt opp av stor sprengstein og sementmørtel. På utsatte
skjær ute i havbrynet, som på Brenningene utenfor Tromøya, ser vi merker
etter stadige reparasjoner, der armert betong etter hvert erstatter
tidligere byggeteknikk.
28. Borehull.
Der det overhode var muligheter for det, ble steinen tatt ut på stedet. Flere steder finner en små steinbrudd nær varden, og gjerne borehull, merker etter kiler og stein som er blitt til overs.
29. Søyle Vestre Romlings-båen.
Støpejernsøylene er tykkere og bedre synlig enn de tynne jernstengene, og står enten på tørt land eller på skvalpeskjær, til dels på svært utsatte steder, og de har klart seg imponerende godt. Denne står på Vestre Romlingsbåen, nær Bonden, og har stått godt siden 1882.
30. Søyle Østre Romlings-båen.
Det samme gjelder makkeren på Østre Romlingsbåen, som også er forsynt med et spyd på toppen. Den største tilveksten av søyler er i perioden 1866-1882, med 8 nye søyler. Men søyler etableres helt opp til 1947. Av opprinnelig 18 søyler på Aust-Agder-kysten er stadig 11 i full bruk (1997).