ved Arendal

31.     Trebåke Merdø.

Ved innseilinga til Galtesund ser vi de to karakteristiske trebåkene på Tjuvholmen og Småholmen. Disse ble satt opp for å erstatte to master som sto der tidligere.

32.     Trebåke Merdø 2

Overettlinja gjennom de to båkene viser innseilinga til Merdø havn fra øst.
 

33. Kanon Narestø.

På et undervannsskjær i Narestø havn står denne kanonen. Den er med på merkelista i 1872, og bakgrunnen for hvorfor og hvordan denne kanonen ble plassert her, er ikke kjent. Den ble satt opp samme år som Havnevesenet avsluttet sitt store arbeid med moloen i Narestø.

Kanonen står på ca. en meters dyp, er 2.2 m  lang fra foten nede på skjæret til munningen, og måler 33 cm i ytre diameter ved munningen. Kanonen har vært brukt både til å vise skjæret og som fortøyningsanordning.

34. Stake Pusnesbåen.

Stake ved Pusnesbåen. Offentlige flytende merker ble først lagt ut i Oslofjorden i 1818. I 1863 finner vi 6 «Stager med kost» i vårt fylke.

·        Stakene, som alle var hvitmalte, skulle rage 6-8 fot over vannet. På toppen skulle plasseres en kost eller en einerbusk, og en tilsynsmann skulle betales for å ha tilsyn med staken og ta den opp ved isgang. Etter 1863 økte antallet staker sterkt, og på merkelista 1877 finner vi 49 flytende merker i Aust-Agder.

·        Et nytt system ble satt ut i livet i 1878. Hvit stake med oppadvendt kost betegnet at grunnen lå nord eller øst for merket. Sort stake med nedadvendt kost eller uten kost, betegnet at grunnen lå sør eller vest for merket. Stake med hvite og sorte horisontale striper og med tverrspiler på toppen betegnet at det kunne holdes på begge sider.

·        I 1914 kom en ny endring. Nå ble det bestemt en hovedretning for kystleia: Skip som kom inn til kysten ved Lista og gikk østover, skulle ha sorte staker til styrbord og røde til babord. Så var det egne regler for innseilingene til hver enkelt havn.

I 1981 slutta Norge seg til IALAs retningslinjer (International Association of Lighthouse Authorities). Fremdeles gjelder regelen om at hovedleia går fra Lista mot svenskegrensa. Grønne staker brukes til styrbord og røde til babord (lateralmerking).

35. Stake Målen

Inn til noen havner (og enkelte andre steder) er det vanskelig å følge lateralsystemet konsekvent. Her brukes sorte/gule staker, eller sorte/røde, som markerer grunnene i forhold til himmelretningene (kardinalmerking).

I tillegg brukes senterleimerker, merker for frittliggende grunner og spesialmerker.

36. Stakelager Askerøya.

Et av Merkevesenets stakelager lå ved Lyngør. Skader på flytende og faste merker ble reparert av merkelagene. Vind, sjø, strømforhold og hærverk kunne føre til skader. For trestakene var det spesielt viktig med tilsyn og vedlikehold. Disse var utsatt for strøm og uvær, og for skipstrafikk, og skulle fjernes når isen la seg. 

Stakene skulle legges ut mot leia, på minst 7 meters dybde hvis mulig, og fortøyes med en bunnstein og et lodd for å holde staken loddrett i vannet. Grove kjettinger ble brukt til bunnfortøyning. Merkevesenets arbeidsbåter skiftet ut stakene, slik at de lå ett år i sjøen og to år på land for å tørke og bli malt opp. Rundt 45 «kostebuer» for opplag av staker og bøyer ble satt opp langs hele kysten.
 

37. Lykt i trehus Gitmertangen.

Innføringa av den lille fyrlykta regnes for en av de viktigste begivenheter i Fyrvesenets historie. En slik lykt montert inne i en liten «kiosk» av tre var rimelig å sette opp, og en fisker kunne passe den.

Av de 13 første lyktene som Stortinget bevilget penger til i 1883, ble tre satt opp ved innseilinga til Grimstad. I løpet av neste tiår kommer  det fyrlykter på Lyfjell og Bukkevikskjær i Tromøysund og ved Kilsund og Oksefjorden.

Allerede ved århundreskiftet sto det rundt 500 slike lykter på norskekysten. Nå kunne kysttrafikken gå natt og dag, og hele året!

Men trebuene var brennbare, og gassoljelampene sota og var vanskelige å holde under kontroll. Etter en del branner i de utsatte trehusene, ble løsningen å lage selve huset av støpejern. I dag står den siste trelykta i fylket her på Gitmertangen, lengst øst på Tromøya.

38. Fyrlykt Gitmertangen nedre.

Fyrlyktene på Gitmertangen er satt opp som overettlykter i to leier. Derfor står det hele tre lykter nokså nær hverandre. Her Gitmertangen nedre.
 

39. Fyrlykt Skinnfelltangen
Tvers over sundet for Gitmertangen står lykta på Skinnfelltangen.

40. Fyrlykt Merdø.

Lykta på Merdø ble satt opp i 1894 som den første i fylket av mange små åttekantede «kiosker» av støpejern.
 

41. Fyrlykt Kilsund.

Lykta på Kvakneset ved Kilsund, etablert i 1888. Her ser vi noe av den spinkle infrastrukturen til lyktene, som sikra trygg atkomst for tilsynsmannen.

42. Fyrlykt Frisøya.

Da Det Norske Nidridaktieselskab starta utbygging i Bukkevika, måtte lykta der tas ned. Den ble erstatta av denne lykta på Frisøya, litt lenger vest.

43. Lanterne Håholmbåen.

Den første rundtlysende acetylengasslanterna i Aust-Agder ble satt opp på en jernbåke ved Store Kvalsholmen utenfor Gamle Hellesund i 1920.

Her på Håholmbåen sto det opprinnelig en jernstang. Siden den lå midt i innseilinga til Arendal, ble det satt opp en trebeining av jern i 1911 med en fyrlykt. Denne ble erstattet av en lettere lanterne i 1971.

44. Lanterne Renneskjær

Renneskjær mellom Møkkalasset og Tromøya. På en eldre varde ble det i 1935 montert lanterne for å forsterke dagmerket med lys. Et stor hvitt kors er malt på begge sider for å markere leia.

45. Lanterne Kjørrvig-pynten.

Et lanterneskap ved Kjørrvika på Tromøy. Fra 1980-tallet har de aller fleste lykter og lanterner fått strøm ved hjelp av solcellepanel, så sant de ikke ligger slik til at de kan kobles til nett med kabel eller luftspenn.

Neste side
        
Klikk på side  1,   2,   3,   4,