Sjømerkene,
16. Tegning Reierskjær
Reierskjær, «et Skjær utsat for de verste Bølgebrud», gikk stadig igjen i sakspapirene. I 1842 ble et kanonløp ble kjøpt inn fra Trondhjems Arsenal. Det veide 11 skippund (1753 kg) og arbeidsfolk fra Torungen fyranlegg satte det opp på skjæret.
Regnskapet viste betenkelig høye utgifter, og fyrdirektøren kommenterte at i tillegg til arbeidslønn, båtleie, svovel og sand til gjenstøping av kanonmunningen, gikk det med en del penger til brennevin også, «da Søen ved den mindste Storkuling fra SW. gaar over Skjæret, og Folkene saaledes for at blive færdige ofte maatte sidde halve og hele Dagen vaade, har jeg ikke troet at burde nægte dem en ekstra Dram».
17. Lykt Reierskjær
16 år senere ble kanonløpet bytta ut med en støpejernsøyle, siden med en steinvarde i 1878, før en fyrlykt ble satt opp på et 10-beinet stativ i 1909, så høyt som teknisk mulig over frådende brenninger ved lille Reierskjær.
18. Store Torungen
Norges første fyr ble satt opp på Lindesnes i 1655. Det var et enkelt kullblussfyr som ble slukka året etter. Den videre fyrutbygginga gikk tregt og da den første norske fyrkommisjonen trådte sammen i 1828, var det ikke bygd mer enn 12 fyr. Ved opprettelsen av fyrdirektørembetet i 1841 ble det fart i utbygginga. Utover på 1900-tallet avtok aktiviteten, med Anda fyr i Nordland i 1932 som det siste bygd for bemanning.
Det tok lang tid før Aust-Agder kom med. I 1832 sto Oksøy ferdig, og i 1839 ble Jomfruland tent. I 1838 hadde fyrinspektør Schive uttalt seg om nye fyranlegg mellom Jomfruland og Oksø. Det kongelige fyrkammer besluttet at det måtte bygges to fyr ved Arendal for å unngå forveksling med Oksøy og Jomfruland, som bare hadde ett lys. Dette var før blinkfyrenes tid.
19. Lille Torungen
Byggearbeidene på Store og Lille Torungen starta i 1843. Gårdbruker Gjeruld Terkielsen på Hiis gård solgte begge holmene til Staten. Materialet var teglstein, da steinen på øyene ikke egnet seg til bygging. Det gikk med 750.000 stein fra Berger teglsteinsfabrikk i Drammen. Linser og glass ble bestilt fra Fresnel i Frankrike, lyktene pluss alt smijern ble laget på Næs jernverk.
Fyrene på Torungene ble tent i 1844, samtidig med et mindre innseilingsfyr på Sandvikodden.
20. Sandvikodden innseilingsfyr
I
1839 skrev en gruppe skipsredere til fyrmyndighetene og ba om et
innseilingsfyr ved Galtesund. Fra 1840 til 1844 tok de bomavgift idet
skutene passerte inn Galtesund. På disse åra ble det samlet inn 900 Spd.
Dette skulle være startkapital for fyret. Staten eide en mulig tomt,
nemlig den gamle bastionen på Sandvikodden. Fyrdirektøren antok ca. 1000
spd. overskudd på fyrprosjektet på Torungene, som kunne brukes på
Sandvikodden.
Fyrkommisjonen aksepterte
til slutt et tredje fyr, og høsten 1844 ble alle tre fyrene tent.
21. Stangholmen fyr og lykt.
11 år senere ble det satt opp et innseilingsfyr på Stangholmen ved Risør. Stortingsmann Rolf Olsen engasjerte seg sterkt i saken, og i 1854 lovet Stortinget penger til fyret dersom grunn ble overdratt til fyrvesenet vederlagsfritt. Fyret, plassert i gavlen på fyrvokterens bolig, ble tent i 1855, og avbemannet litt over 100 år senere, da fyrvokter Halvdan Paulsen gikk av for aldersgrensa i 1959.
22. Lyngør fyr
Da Fyrvesenet planla å bygge nye kystfyr i 1870-åra, utviklet det
seg en regulær kappestrid mellom Homborsund og Lyngør. Lokalbefolkningen
brukte skipsforlis som argumentasjon for å få fyrstasjon.
Lyngør-tilhengerne framholdt at det i perioden 1865-75 hadde vært 21
forlis mellom Jomfruland og fyrene på Torungene. Homborsund-forkjemperne
slo tilbake med hele 45 forlis mellom Torungene og Oksøy fyr!
Departementet bevilget «salomonisk» til begge.
23. Saltholmen fyr og lykt
På en holme ved innseilingen til Lillesand, der Hans Nilsen Hauge etter tradisjonen skal ha satt i gang saltutvinning i nødsåra 1809-14, fikk Lillesand sitt innseilingsfyr i 1882, etter et kappløp om bevilgningene med naboene i Grimstad. Fyrbygningen ble satt opp i betong, og fyrvokterboligen var så liten at det på dette fyret ble gjort unntak fra ordningen om at fyrvokteren skulle ha en ”fyrkarl” til hjelp. Stasjonen var i drift til 1952, da den ble solgt til den lokale seilforeningen.
24. Rivingen fyr og lykt.
Mens Fyrvesenet hadde realisert det store prosjektet ved Homborsund i 1879, fikk ikke Grimstad gjennomslag for ønsket om innseilingsfyr. Saken verserte stadig i regjeringens utkast til statsbudsjett, men venstrefraksjonen under Johan Sverdrup blokkerte systematisk statsminister Selmers forslag til bevilgninger. Fyrdirektøren og lokale ildsjeler ble på denne måten bremset av en politisk dragkamp på Stortinget. Etter Sverdrups regjeringsovertagelse i 1884 skiftet stemningen. Bevilgning til fyret ble vedtatt enstemmig for 1885-86, og 8. september 1886 ble fyret tent.
25. Møkkalasset fyr
Tverrdalsøen Sømandsforening tok opp spørsmålet om et fyr på Ytre
Møkkalasset, et stort skjær mellom Kilsund og Kalvesund. Bevilgningen kom
i 1887-88, og det 15 meter høye støpejernstårnet ble plassert på en tre
meter høy steinsokkel. På skjæret var det ikke plass til fyrvokterbolig,
så denne ble bygd inne i Brårvika på Flostaøya, halvannen kilometer fra
fyret. Fyret ble automatisert og avfolka i 1946, og i 1986 ble alt lys
slukka, slik at tårnet i dag fungerer som et rent dagmerke.
26. Lille Skottholmen
På Lille Skottholmen i Galtesund sto det fra 1885 til 1904 et lite kommunalt innseilingsfyr i et ordinært «4-vinduers hus», der selve lampa var plassert i et karnapp på hushjørnet.
27. Søyle bergsøy vest
Fram til 1845 var bevilgningene til dagmerker og fyr slått sammen. Nå ble dagmerkene oppført som egen budsjettpost, og i 1863 kom den første rene merkefortegnelsen. Her ser vi de første tegn til statlig merking av indre lei. For Aust-Agder inneholder lista 20 nye merker: staker med kost, støpejernsøyler, varder og tremaster.
28. Kystbåten ved Eydehavn
Fra
rundt 1850 kom det fart i dampskipstrafikken. Veksten hang sammen med
utviklinga ellers i næringsliv og industri. Små private dampskipsselskap
satsa optimistisk i alle sørlandsbyer, mens postrute mellom Oslo og
Kristiansand hadde vært i gang fra 1827 med dampskipa Constitutionen
og Prinds Carl. I denne perioden ser vi en rask tilvekst av
sjømerker, fra 35 i 1870 til 295 i 1900, foruten 8 fyrstasjoner og 28
fyrlykter. Siden steg antallet merker bare svakt.
29. Varde Nestangen
Særlig i 1870- og 1880-åra økte antallet merker sterkt på hele norskekysten. Bevilgningene til Merkevesenet steg, og opptil 8 arbeidslag langs hele kysten satte opp og vedlikeholdt merkene. I denne perioden igangsatte også Havnevesenet vesentlige utbedringer av innseilinger og leier, f.eks. ved Lyngør, i Narestø, i Merdøgapet ved Arendal, i Smørsund og Homborsund ved Grimstad, og flere steder i Blindleia. Denne virksomheten gjenspeiles i tilveksten av varder, jernstenger og flytestaker i disse områdene.
30. Stake Pusnes
De første offentlige flytende merker ble lagt ut i Oslofjorden i 1818. På merkelista for 1863 finner vi 6 «Stager med kost» i vårt fylke. Stakene, som alle var hvitmalte, skulle rage 6-8 fot over vannet. På toppen skulle plasseres en kost eller en einerbusk, og en tilsynsmann skulle betales for å ha tilsyn med staken og ta den opp ved isgang. Etter 1863 økte antallet staker sterkt, og på merkelista 1877 finner vi 49 flytende merker i Aust-Agder