Sjømerkene,
31. Stake blyhella.
I 1873 hadde overlos Riis foreslått en systematisk oppmerking av leiene, med én type merker om styrbord, en annen type om babord. Fyrdirektør Diriks kom til at et slikt system ikke kunne gjennomføres i Norge, der kystlei og innseilinger krysser hverandre i alle retninger. Men etter lang saksbehandling ble et nytt system satt ut i livet i 1878. Hvit stake med oppadvendt kost betegnet at grunnen lå nord eller øst for merket. Sort stake med nedadvendt kost eller uten kost, betegnet at grunnen lå sør eller vest for merket. Stake med hvite og sorte horisontale striper og med tverrspiler på toppen betegnet at det kunne seiles på begge sider.
32. Stakelager Humlesund
Et av Merkevesenets stakelager lå ved Humlesund utenfor Lillesand. Skader på flytende og faste merker ble reparert av merkelagene. Vind, sjø, strømforhold og hærverk kunne føre til skader. For trestakene var det spesielt viktig med tilsyn og vedlikehold. Disse var utsatt for strøm og uvær, og for skipstrafikk, og skulle fjernes når isen la seg. Stakene skulle legges ut mot leia, på minst 7 meters dybde hvis mulig, og fortøyes med en bunnstein og et lodd for å holde staken loddrett i vannet. Grove kjettinger ble brukt til bunnfortøyning. Merkevesenets arbeidsbåter skiftet ut stakene, slik at de lå ett år i sjøen og to år på land for å tørke og bli malt opp. Rundt 45 «kostebuer» for opplag av staker og bøyer ble satt opp langs hele kysten.
33. Stake Målen
Problemene knytta til «Farvandets Retning», som prega debatten om merkesystemet fra 1878, ble ikke løst. En komité nedsatt i 1900 foreslo å bruke røde staker til babord og sorte til styrbord. De ønska også å fastslå en hovedretning for kystleia: Skip som kom inn til kysten ved Lista og gikk østover, skulle ha sorte staker til styrbord og røde til babord. Så måtte en i tillegg utarbeide regler for merking av innseilingene til hver enkelt havn. Fra Jæren til svenskegrensa ble det nye systemet innført i 1914.
34. Stake Tvedestrand havn.
I 1981 innførte Norge et merkesystem etter IALAs retningslinjer (International Association of Lighthouse Authorities). Leias hovedretning bestemmes sentralt, det brukes grønne staker til styrbord og røde til babord (lateralmerking). Inn til noen havner er det vanskelig å følge lateralsystemet konsekvent. Her brukes sorte/gule staker, eller sorte/røde, som markerer grunnene i forhold til himmelretningene (kardinalmerking). I tillegg brukes senterleimerker, merker for frittliggende grunner og spesialmerker. Fremdeles gjelder regelen om at hovedleia går fra Lista mot svenskegrensa.
35. Fyrlykt Vessøyhauet ved Grimstatd
Innføringa av den lille fyrlykta var en viktig begivenhet i Fyrvesenets historie. En slik lykt montert inne i en liten «kiosk» av tre eller støpejern var rimelig å sette opp, og en fisker kunne passe den. Allerede ved århundreskiftet sto det rundt 500 slike lykter på norskekysten. Av de 13 første lyktene som Stortinget bevilga penger til i 1883, ble tre satt opp ved Grimstad, såkalte «Gasolielamper» i små trebygninger, som skulle bedre navigeringa ved den vanskelige innseilinga til Groosefjorden og Grimstad havn.
36. Fyrlykt Merdø.
I løpet
av neste tiår etableres det fyrlykter flere steder ved Grimstad, på
Lyfjell og Bukkevikskjær i Tromøysund og lenger øst ved Kilsund og
Oksefjorden. Men trebuene var brennbare, og gassoljelampene sota og tok
fyr. Etter en del branner i de utsatte trehusene, ble lykta på Merdø satt
opp i 1894 som den første åttekanta «kiosken» av støpejern.
37. Fyrlys trehus Gitmertangen.
Tilveksten av støpejernslykter var jevn framover mot 1914, da det sto 41 slike i Aust-Agder, mens bare fire trelykter var tilbake. I dag står den siste trelykta i fylket her på Gitmertangen, lengst øst på Tromøya.
38. Lysbøye Vestre Jentene.
I 1901
ble det lagt ut klokkebøye på Pershausen øst for Risør. Senere kom det
klokkebøyer på Måkegrunnen, Skjoldholmbåen og Vestre Jentene, alle i
Høvåg. På Kårehausene ved Ulvøysund kom lydbøye med lys i 1917, og i 1939
kom en ny lys- og orgelbøye på Ytre Hausene i samme området. Noen av
lydbøyene ble inndratt etter få år, andre ble etter hvert utstyrt med lys
39. Merker på Store Kvalsholmen.
Den
første rundtlysende acetylengasslanterna i Aust-Agder ble satt opp på en
jernbåke ved Store Kvalsholmen utenfor Gamle Hellesund i 1920.
40. Krigsmerke Kjeholmen
Registreringa i 1997 avdekka rester av marinens gamle merkesystem. Merkene sees i dag som kraftige par jernstenger, satt opp som fundament for plater etter et bestemt mønster for gjenkjennelighet.
Opprustinga fram mot 1905 var knytta til dragkampen om selvstendighet i unionen med Sverige. I denne spente perioden ble et merkesystem for marinen utreda av senere kontreadmiral Børresen. Ved mobilisering skulle vanlige sjømerker fjernes og noen få «krigsmerker» for marinen settes opp. Fyrlykter skulle slokkes, og bygningene males med kamufleringsfarge
41. Krigsmerkekart Grimstad
Krigsmerkene var delt i sommermerker og vintermerker. Sommermerkene skulle males på fjellet eller på eksisterende røyser eller varder, mens vintermerkene var trelemmer satt opp på jernstenger og malt hvite eller røde. Kart og merkelister ble utarbeidd. Mobiliseringsplaner og arbeid med merkene skulle holdes strengt hemmelig, med særskilte krigsmerkeformenn i distriktene.
42. Krigsmerke Bergsøya
Under krigen 1914-18 ble det ikke behov for å mobilisere, men merkelistene fikk en passus om at en ved mobilisering måtte være forberedt på at fyr eller lamper kunne være slukka, og merker fjerna.
Så sent som i 1938 er krigsmerkesystemet del av mobiliseringsplanen for Agderkysten. Merkesystemet ble ikke aktivert i aprildagene 1940, og ble nedlagt like etter krigen. Siden er fundamentstengene ikke vedlikeholdt på noen måte, og de som står nærmest sjøen er svært korroderte. De andre har holdt seg imponerende godt på grunn av god jernkvalitet.
43. Tegning faste dagmerker.
Kulturlandskapet i Aust-Agders ytterste kystområder preges av farleiene. Helt ut mot havet gir den enkle merkingen av ytre kystlei nødvendig navigasjonshjelp til større fartøy på vei mot industrihavnene. Her brukes fyr, lykter og lanterner på de ytterste holmene, og store bøyestaker, noen med lysforsterkning.
Indre kystlei, der mindre fartøyer har frakta passasjerer, post og smålast til hver minste havn, snor seg gjennom et tettere kystlandskap. Farvannet er uryddig, og innseilingene til havnene er trange med behov for tett merking. Derfor er det satt opp et stort antall merker som varierer sterkt både i alder, form og materialbruk.
44. Trebåke Stangholmen øst.
I dag vedlikeholder Kystverket ca. 360 dagmerker på Aust-Agderkysten, men det finnes også private merker av mange slag utenfor selve kystleia. I tillegg vil interesserte båtfarende finne nedlagte merker og ruiner av tidligere merker.
Registreringa sommeren 1997 omfatta ikke de mange gravrøysene ute i havbrynet, unntatt der det i dag er plassert offentlig seilmerke direkte på røysa
45. Jernstang Kavringen.
Jernstengene er de vanligste sjømerkene på Aust-Agderkysten. De rager 4-5 meter over vannflata og har ofte en viser eller en ”krekse” som toppmerke for å vise riktig seilløp. (krekse: toppmerke av to tregrinder i kors, betegnelse fra Sunnmøre). Et slikt toppmerke sees fra alle kanter. Stenger plassert utakjærs står oftest «nakne», fordi bølgeslag vil rive ned enhver toppmerking. Disse merkene er utsatt både for bølgeslag og isgang. I noen tilfelle løftes de opp av isen vinterstid, for så å bli funnet på bunnen neste vår. En del jernstenger er blitt påkjørt av båter, fordi de vises dårlig på radar, og i det siste er det montert radarreflektor på mange av stengene.