Sjømerkene,
46. Jernstang montering
Jernstengene er oftest plassert på høyeste punkt på en undervannsbåe eller på et skvalpeskjær. Da merkelagene i 1920-åra fikk ”anleggsstoler”, ble det mulig å bore på inntil 4 meters dybde. Slik kunne stengene plasseres ut fra båen og nærmere leia. Anleggsstolen var et stativ som kunne settes sammen oppå båen, med en arbeidsplattform på toppen. Boringen foregikk på den tiden med håndkraft, og det ble brukt bor i full bredde, altså 6 tommer! Tre mann jobbet sammen, idet to slo med feisler og en håndterte boret. Da merkelagene oftest besto av 8 mann, var dette tunge arbeidet basert på jevnlig avløsning og hvile. Boret måtte skiftes ut etter 600-1500 slag.
47. Søyle Juska
Bare et fåtall er tilbake av et større antall støpejernsøyler. Søylene er tykkere og bedre synlig enn de tynne jernstengene. Av praktiske grunner er de vanskelige å montere under vann, så slike merker står oftest på tørt land eller på skvalpeskjær, ofte på sterkt utsatte steder i bølgeslagsonen, og det er imponerende hvor godt de har stått mot korrosjon, sjø- og isgang.
48. Søyle Kjerringfoten
De fleste av søylene er like i utforming og trolig støpt på samme jernverk. Næs Jernverk leverte ulike typer jernprodukter til Fyrvesenet, og kan også ha støpt denne slike søyler. Søylene er rundt 3 meter høye, ca. 30 cm i diameter ved foten og smalner mot kula i toppen. Øverst kan det være montert en viser eller en ”krekse”.
49. Mast Askerøystangholmen
Ved noen
av de gamle innseilingene står fremdeles den gamle mastetypen, ”Stang med
Tværtræ” eller ”Stang med Tønde”. Fremdeles har de et kors, et ”tverrtre”
eller en tønne som toppmerke. Dette er en merketype som trolig var svært
mye brukt før fyrvesenets tid, da losene hadde hovedansvaret sjømerkinga.
I flere tilfelle er mastene plassert på store rullesteinsrøyser som
opprinnelig kan ha vært gravrøyser
50. Mast med tønne Homborøy øst
I gamle losbeskrivelser omtales en rekke master, for eksempel ved innseilinga til uthavna på Hesnesøya. Flere master er i nyere tid erstatta av andre, mer synlige og ”moderne” merker, slik som her ved innseilinga til Homborsund, der tre master ble erstatta av et stort kystfyr i 1879. To av de tre mastene ble likevel ikke fjerna.
51. Varde Lille Snerte
Vardene er blant de mest maleriske sjømerkene. De blir ofte kalt ”steinkjerringer” fordi de i formen kan minne om en gammeldags stakk, og flere har lokale kjælenavn. De eldste vardene er satt opp av utsprengte stein uten mørtel som bindemiddel, dersom de er plassert i trygg høyde eller avstand fra flomål og bølgeslag. Både i form og størrelse kan de variere, selv om Merkevesenets «standard» var en kjegle på opptil 5 meters høyde. Der vardene skal vise selve løpet i leia, er de forsynt med en jernstang og viser på toppen.
52. Varde Brenningene
De fleste av vardene ble bygd av Merkevesenet i perioden 1874-1930, og oftest så nær sjøen at en måtte regne med harde påkjenninger i uvær. Derfor ble de murt opp av stein med sementmørtel som bindemiddel. På lave og utsatte skjær helt ute i havbrynet ser vi merker etter stadige reparasjoner, der armert betong erstatter tidligere byggeteknikk.
53. Varde Bjørka
Der det var muligheter for det, ble steinen tatt ut på stedet. En kan finne små steinbrudd nær varden, borehull og merker etter kiler, og stein som er blitt til overs. De fleste av vardene er satt opp etter utviklinga av dynamitt i 1860-åra, men trolig ble det meste av steinen tatt ut med håndkraft: kiler og slegge. Vardene ble opprinnelig tjæra og kalka i bestemte mønstre for gjenkjennelighet, og fremdeles kan en varde identifiseres på malingmønsteret i sorte og hvite felt.
54. Trebåke Hesnes Merke
Best kjent av alle dagmerker på kysten vår er de fem store trebåkene som staten satte opp i 1825 (Sandøya, Hesnesøyene, Nødingen utenfor Brekkestø, Ulvøya og Ryvingen ved Mandal). I sakspapirene blir merkene kalt ”Anduvningsmerker” (holl. andoen = kjenne). De var landkjenningsmerker for viktige uthavner, de skulle kunne oppdages langt ute i havet, og de ble utformet forskjellige for å unngå forvekslinger. Merket ved Hesnes skulle ha en synsvidde på 1,5 norske mil. Alle disse merkene er fremdeles del av Kystverkets merkesystem, etter 180 år.
55. Kanon Narestø
På et undervannsskjær i Narestø havn står denne kanonen. Den er med på merkelista i 1872, og bakgrunnen for hvorfor og hvordan denne kanonen ble plassert her, er ikke kjent. Den ble satt opp samme år som Havnevesenet avsluttet sitt store arbeid med moloen i Narestø. Kanonen står på ca. en meters dyp, er 2.2 m lang fra foten nede på skjæret til munningen, og måler 33 cm i ytre diameter ved munningen. Kanonen har vært brukt både til å vise skjæret og som fortøyningsanordning.
56. Hvit flekk Daumannen
”Bleket” eller Risørflekken er ikke det eneste eksempel i Aust-Agder på at en hvitmalt flekk på fjellet fungerer som sjømerke. Mindre flekker til hjelp for navigeringen finner vi både i Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand. En liten flekk på Steinsøya ved Lyngør går under navnet ”Daumannen”, og den er en god hjelp for lokale fiskere på vei hjemover i høstskumringen.
57. Hvit flekk Vestre Svertingen
På toppen av Vestre Svertingen i Grimstad, ved en av de eldste innseilingene til byen, står et merke som skal identifisere innseilingen. Det består av tre jernstenger påsatt ”ballonger”. Selve løpet mellom Svertinggapet markeres av hvitmalte flekker både her på og på Østre Svertingen.
58. Duc d'Albe Ulvøysund
Jernbåkene eller ”trebeiningene” har vært en mye brukt konstruksjon i Fyr-og Merkevesenet. Slike merker har også blitt kalt duc d’alber. Flere skrå stenger festes i bunnen, og gir bedre stabilitet enn en enkel stang. Betegnelsen duc d’albe skal etter tradisjonen ha sin opprinnelse fra den 1500-tallet, da den spanske hertugen av Alba ble sendt til kolonien Nederlandene for å tukte frihetsbevegelsen der. Det gjorde han visstnok så grundig og brutalt at han ble hatet av et helt folk. I Nederland er et utall slike konstruksjoner av tømmer plassert langs kanaler og i havnene. Betegnelsen var ment spottende, og alle nederlendere som festa fortøyningstauet rundt en duc d’albe, tenkte seg at det var halsen til hertugen de stramma tauet rundt!
59. Fyrlykt Gråviktangen
For
sjømerker som for de fleste andre kulturminner gjelder hovedregelen om at
den beste bevaring er gjennom bruk. For Aust-Agderkystens del viser
Kystverket i dag vilje til å ta godt vare på samtlige merker, også de
gamle båkene og vardene som har utspilt sin viktige rolle for den rene
nyttetrafikk. De siste åra har Kystverket prøvd å tilpasse ny teknologi
til eksisterende fyrlykter. Lykter og lanterner er blitt utstyrt med
solcellepanel. Det er viktig at en ved utforming og plassering av panelene
tar estetiske hensyn ved siden av de rent praktiske
60. Båke Nødingen
Kystverket må i dag også forholde seg til en bevisst kystbefolknings ønsker. Ved et par tilfelle har Kystverket erstatta gamle, tradisjonsrike merker med enklere, standardiserte merker, men har valgt å bøye seg for lokalbefolkningens sterke ønsker om å få tilbake det opprinnelige merket. Kanskje det er sjømerkenes karakter av det tidløse, og den sterke symbolikken, som engasjerer og griper. For kystens folk er sjømerkene grunnlaget for trygg seilas, og det er nok ingen tilfeldighet at mange av merkene fremdeles er preget av det kristne korssymbolet, med røtter tilbake til sjømerkene i middelalderen.