Fløting var hard påkjenning både for folk og tømmer. Sørlandselvene hadde stryk og fosser som måtte forseres. Vanskeligst var Topdalselva, og mye tømmer ble skadet under reisen. Etter hvert ble det bygd tømmerrenner forbi de vanskeligste partiene.

Så ble tømmeret samlet opp i lenser.

Til høyre et vinterbilde fra Stray-bommen. Her ble tømmeret sortert etter de innhogde eiermerkene.

Stokkene ble møysommelig hogd firkantede. Det ble mye flis av det. Men den gikk ikke til spille. Den ble samlet opp til brensel.
Plankehggerne var en stor befolkninggruppe i det gamle Kristiansand.

Tidlig kom skipsverftene i byens strandsone. På dette utsnittet fra en håndkolorert tegning ser vi rundtømmer, og ferdighogde planker og krumme spanter og kne.

Det var et umenneskelig slit å sage med muskelkraft. Men så kom oppgangssaga, som fossen kunne drive. Modellen til høyre viser virkemåten: Vannhjulaksen har en sveiv som trekker sagbladet opp og ned. Ofte var det i tillegg et mindre vannhjul som trakk stokken mot sagbladet.

De eldste sagbladene ble gjerne smidd av bygdesmeden. De var tjukke, så det blei mye spon. Nyere sagblad var mer effektive.
 

I bildet til venstre ser vi nederst kjettingen som trekker stokken.
Til høyre vannhjul av vanlig type, helt av tre. Senere ble det brukt støpejern, i hvert fall til akselen.

Oppgangssag av moderne type, med mange og tynne  blad, som i en operasjon kan kløyve stokken til bord.

Denne oppgangssaga sto i Boen parkettfabrikk ved Lillesand, og gikk dessverre med i brannen.

Kornbrekke sag er restaurert av historielaget. Opprinnelig var det en oppgangssag, som ble ombygd til sirkelsag. Vi ser ned på turbinen, en trekonstruksjon med jern-skovler.

Via remmer og hjul driver fossen sagbladet. Et gammelt anlegg, men fullt brukbart også i dag.


 

Men så tar motoren over, og mannen trekker bare i spaker.
Det er fremdeles også små sagbruk på Sørlandet, men det går i retning av færre og større.

Kontroll av sagbladet.