Stavproduksjon var lenge en viktig næring i de indre Agder-bygdene. Den kunne utnytte småskogen bedre, og behøvde ikke et stort teknisk anlegg.
 

Staven ble brukt til tønner, og til kassebord.
Men så ble det ikke lenger bruk for tønner til sidesaltting, og plastemballasje avløste trekassen.

Små gårdsbruk med litt skog kunne greie seg slik. Jordbruk i sommerhalvåret, og skogsdrift og stsavprodukjons resten av året.
Kanskje også vedhogst.
 

Stav ligger til tørk før salg.

Og så videre med båt. Denne staven skal til tønnefabrikker vestpå.

Bøkkeryrket krevde lang opplæring og erfaring. Høvling og tilpassing ble gjort for hånd. Men så var det altså ikke lenger behov for stavproduksjon.
Tidene skifter: Nå må småskogen mest bli til brensel. Som jo er verdifull nok, særlig når elektrisk oppvarming stiger i pris.