Torvald Slettebø: Tankens grenser
Bildebredde
beregnet for de nye breiskjermene.
Blir bildet for stort, zoomer du ut slik:
Hold nede Ctrl-tasten og klikk - (bindestrek/minus).
Zoom inn igjen med Ctrl og +
Hvorfor
Spørsmålet
hvorfor kan vise til enten hensikt, eller til planmessighet og årsaker.
Den delen av spørsmålet naturvitenskap og religion er felles om, er søken
etter årsaker. Verdispørsmålet den gode hensikt
angår egentlig ikke forskningen, og i den grad jeg selv tillegger
virkeligheten en hensikt, er jeg ute på egne stier. Her vil ikke
naturgranskning noen gang kunne svare, eller ønske å svare. Men det som gjerne
skjer ved all betraktning og ettertanke, er vel likevel at vi alle, også
naturviterne, gjerne opplever behov for
hensikt. Når Naturens resultater overvelder oss, ønsker vi gjerne at vi kunne
se noe mer velmenende enn tilfeldighet bak.
Skapelsen og tidsparadokset
Augustin
antok at Gud skapte Helvetet før Universet, for å ha et sted å putte grublere
som ville vite hva som eksisterte før Skapelsen. Kanskje en betimelig advarsel
for oss som grubler over slikt? Men jeg får våge det likevel. Helvetet er
tross alt kjøligere nå enn det var på Augustins tid. Så altså:
Tid
ble til, ble satt i gang, i ur-eksplosjonen Big Bang for nesten 14 milliarder år
siden, da et punkt i Intet dramatisk este ut og etter hvert ble til vårt
Univers av i dag. For nesten 14 milliarder år siden, på ett sekund nær. For
begynnelsen av det første sekundet i universets historie kan vi aldri
tidsbeskrive. Tilstanden tid før tid, og start på tid, ligger helt utenfor
rekkevidde, fordi vår menneskehjerne bare kan tenke innenfor eksisterende tid,
avgrenset tid: Før, nå, senere.
Første
tidsparadoks blir da at ”før” Big Bang eksisterte kosmos-muligheten, som et
tidløst punkt. Vi har i dag akseptert dette som en ufattelig men vitenskapelig
ufrakommelig teori. I og for seg skulle det ikke vært mulig å komme videre fra
tidløsheten, for enhver hendelse forutsetter tids-forløp, og der var ingen
tid. Ingen vet hvilke lover som gjaldt i dette utgangs-punktet, bare at det var
en annen tilstand enn tid. Så langt er vel jeg og naturvitenskapen nokså
felles om det uforståelige. Forskerne i dag har måttet svelge mange
paradokser, for å slippe å forkaste viktige kontrollerbare delsannheter som
tilsynelatende utelukker hverandre. Spriket mellom oss er nå mest av språklig
art: De sier tidløshet og jeg sier evighet, og mens de kaller urpunktet en ”Singularity”,
en merkverdighet, kaller jeg det Gud. Jeg sier, på mitt språk, at det var Guds
skaperplan som lå, evig, der i det punktet, med utviklingsmønster for hele
Kosmos, med milliarder av galakser, og rimeligvis millioner av planeter som
jorden med høytstående levende vesener med vurderende intelligens og fri vilje
til å handle godt eller vondt. Jeg, som stoffmulighet og mønster, lå også
evig ventende der i det punktet.
Tidsparentes i evigheten
Vitenskapen
forteller oss at universet utvider seg fremdeles, nå endog i økende hastighet.
Og det skjer øyensynlig fordi en nydefinert frastøtende energi kan gjøre seg
mer gjeldende når gravitasjonen blir svakere i et stadig mer utvannet univers.
Denne gåtefulle energien er kanskje en avgjørende egenskap ved selve rommet,
for den har samme styrke uansett avstand, mens gravitasjon, tiltrekning, er
avhengig av nærhet, og mistet univers-overtaket for noen milliarder år siden.
Blir vi fortalt.
Kan
vi forstå noe av dette? Ikke slik
vi pleier å anvende ordet forstå. Forskerne forstår det heller ikke. De
regner, beregner, og bygger på sine observasjoner og matematiske modeller. Men
kanskje vi gjennom sammenlikning kan forsøke oss et lite stykke i retning forståelse.
Vi vet hva fortynning er, til daglig. Og universet er på vei mot uendelig
fortynning, og altså kanskje mot klodenes uendelige ensomhet. Eller opphører
klodene, etter uendelig tid? Ingen vet, men da har vi i det minste et ord som
erstatning for hva vi ikke kan tenke, nemlig ordet uendelig.
Kanskje
det igjen bærer mot uendelighetstilstanden vi hadde ”før” Big Bang innførte
tid og rom? Svever vi i dag i et tidsparadoks, med universet som en liten
midlertidig virkelighetsboble omsluttet av evighet? Tilstanden tidløshet,
evighet, tillater ikke handling i vår forståelse av ordet, for handling må ha
tid. Men ”noe” utløste likevel med Big Bang en handling i et tidsforløp,
eller kanskje heller i et fattbart tids-rom. Det
lar seg på disse premisser i det minste formulere at tidløsheten er det
egentlige, en tilstand som aldri opphører, men som altså har tillatt en
tidsparentes, Universet.
- Så Gud, oppfattet som naturvitenskapens og alle religioners fellesnevner,
kunne gi rom for oss ?
Fjerde dimensjon
Når
sjøgutten i fordums dager sendte brev hjem til sin mor, tok det uker og måneder
på veien, så når mor sitter og leser det, får hun bare vite hvor han var,
ikke hvor han er og om det stormer der. Tidsdimensjonen gjør seg gjeldende, og
i denne utgave forstår vi den. Verre blir det når Einstein og senere
teoretikere regner videre på konsekvensene av det vi altså kunne forstå,
brevet. Hvor langt skjønner de selv det de beregner, og hvor langt skal vi, med
enklere matematikkhjerner oppfatte resultatene som sannhet?
Vel,
jeg bruker den maskinen jeg nå skriver med, og har nytte av den uten å forstå
den. Det kan kanskje vise meg litt om daglig avstand mellom beregninger og forståelse.
Jeg godtar beregnet virkelighet når jeg ser resultater, i mitt tilfelle
resultater av mine tastetrykk. Inntil da er det teori. I naturforskningen setter
man opp teorier, sannsynligst mulige modeller. Men så må de verifiseres, før
de blir sannhet. Foreløpig sannhet, i påvente av enda bedre observasjoner.
Brevet
fra Big Bang har brukt nesten 14 milliarder år på å nå oss, og på veien har
skriften forandret seg. Da den såkalte bakgrunnsstrålingen fra smellet ble
oppdaget for noen år siden, hadde det som opprinnelig var flammende lys og enda
varmere, fulgt med i universets utvidelse, fått lengre bølgelengde, og dermed
dempet seg til bare litt svakt brummende radioforstyrrelse. Men observasjonene
kunne tolkes.
Brevet fra Opphavet er mottatt,
med takk.
Stort og smått
Matematikken
kan med sine tallbyggverk i tid og rom nå langt utover det menneskehjernen kan
fatte. Indirekte kan vi ved observasjoner og eksperimenter få bekreftet om
tankemodellene er så sannsynlige at vi kan begynne å kalle dem sannhet, men vi
kan aldri egentlig forstå dem. Uendelig stort og uendelig smått vil aldri
kunne fattes av menneskehjerner.
Før
Starten var der et punkt i Intet, en mulighet. Men så ble det gitt et
startsignal, og punktet begynte å ese ut, dramatisk. Etter nesten 14 milliarder
år har det nådd til det vi i dag oppfatter som himmelrommet, vårt Univers.
Det er faktisk en godtatt vitenskapelig beskrivelse. Som ingen menneskehjerne
kan forstå.
Og går vi motsatt vei, er det minste som eksisterer like unåelig. Atom betyr
udelelig, og grekerne trodde det. Nå, etter atombomben, er vi klokere.
Om vi da kan bruke det ordet i forbindelse med atombomber. Vi vet at atomet består
av elektroner og kjerne. Men kjernen er så igjen sammensatt av protoner og nøytroner,
som igjen er bygd av mange slags quarker. Og quarkene igjen består kanskje
langt inne av vibrerende strenger, med en slags musikk som materialiserer seg i
stoffet vi til daglig kan se og ta på.
Elektronene unngår også vår tanke. De virvler rundt i baner og er egentlig
samtidig både dans og dansere. De leker gjemsel med oss, vi kan ikke vite hvor
de er, ikke en gang teoretisk, bare hvor de sannsynligvis vil dukke opp i
dansens ringer.
-
Hvor finnes så den endelige og forståelige sannhet i alt dette? Den finnes
nettopp ikke, kan aldri finnes. Verken av naturforskere eller teologer. Dersom
de våger å være ærlige. Og mange begynner å våge det, og møtes dermed, i
ydmyk ærbødighet foran Mesterverket.
Bålet
Vandreren,
som har satt seg ved bålet, ser en begrenset lyskrets. Eller mørkekrets, hvor
det ukjente lurer. Legger han mer ved på bålet, flammer det opp. Men
resultatet blir bare at mørkekretsen flytter seg lenger ut, og blir større.
- I naturvitenskapen: Jo mer som belyses, desto mer villmark skjønner vi ligger
der ute. Mørkekretsen vokser. Slutten på mørket ligger uendelig langt ute, og
det uendelige kan aldri nås. Det er bare når naturvitere benekter denne
umulighet at de kommer i konflikt med religionen. Og også med sin integritet
som forskere.
Styrt eller tilfeldig evolusjon
Tumultene
om undervisning i såkalt Intelligent design i amerikanske skoler har fått nytt
alvor etter at en domstol i Pennsylvania har erklært at den er
forfatningsstridig. Den er nemlig religiøst basert, fastslås det, og religion
er forbudt i skolen. Den siste overraskende vending i saken er at en artikkel i
Vatikanets dagblad har gått ut med støtte for dommen, og antydet at
undervisning i Intelligent design i skolen bare vil skape forvirring.
- Frontene er i utgangspunktet temmelig uklare, men sterkt forenklet kan
vi kanskje si at delelinjen går mellom styrt eller tilfeldig evolusjon av
livsformene på jorden gjennom tidsaldrene.
Striden er bitter. Og så er det kanskje likevel mest en språkstrid, en strid
om ord, ord som ikke kan defineres, fordi innholdet ligger utenfor hjernens
rekkevidde.
Darwins
etterfølgere, inkludert får vi vel si de seriøse forskere, sier artenes
utvikling skyldes tilfeldige mutasjoner, men de kan ikke forklare begrepet
”tilfeldig”. Menneskehjernen er nemlig innrettet slik at den bare kan tenke
i årsak/virkning. Vi kan skyve årsaken langt bakover, uendelig langt, men vi
kan ikke unnvære den. Til slutt gir vi opp, og blir stående ved etiketter uten
mening. Tilfeldig. Uendelig.
Og
anti-darwinistene, de som avviser den ikke definerbare tilfeldige evolusjonen,
kan på sin side ikke definere intelligent design, fordi de ikke tar opp det
umulige tidsbegrepet, at selve tiden oppsto, kom ut av Guds evighet sammen med
universbegynnelsen for 14 milliarder år siden. De mener kanskje at det kommer
overraskende på deres Gud om en spurv faller til jorden i morgen, så mens den
faller, må han ta stilling til om den skal slå seg i hjel. Men lar Gud seg
overraske? Hvis Gud er både forut for alt, og samtidig til stede hos oss nå, må
han kunne lytte til min bønn i dag, selv om han allerede for 14 milliarder år
siden visste at den bønnen skulle komme.
Så hva blir egentlig forskjellen mellom styrt eller tilfeldig evolusjon?
Kanskje bare ord. Ord og vedtatte talemåter, som tar på seg å beskrive
fenomener som ligger helt utenfor hjernens rekkevidde. Er det egentlig noe å slåss
om?
-
Hvor står så den gamle tanken om determinisme
i dette landskapet? Den må forlenges til et tidsparadoks: Alle hendinger
og handlinger har ganske riktig sine årsaker, men bare etterpå, når det har
skjedd. Fremtiden er åpen og valgfri for oss, med derav følgende ansvar.
Det vondes problem
Jeg
holder meg i disse betraktningene fortrinnsvis til kristen terminologi, fordi
det er min kulturbakgrunn. Men erkjennelsesproblemene vil jo i essens bli
omtrent de samme i alle religioner og livsoppfatninger, bare i varierende språkdrakt.
-
Gud skapte mennesket i sitt bilde, heter det i kristen formulering, skapte det
med fri vilje og ansvar til å velge det gode eller det vonde. Også det vonde.
For selv Univers-skaperens allmakt kunne
ikke både gi oss valgfrihet med fullt ansvar og samtidig programmere oss til
nestekjærlighet ved hjelp av fastlagte instinkter, eller direkte, som roboter.
Vi må tillate oss å anta at han retter seg etter den logikk han selv
med så stort hell har innført.
Ut fra dette kan vi et stykke på vei skjønne ”Det vondes problem”,
tankekorset gjennom alle tider, at en allmektig Gud tillater vondskap. Hvis Gud
hadde det fritt tenkende og velgende individet på skisseblokken sin, innså han
at ansvarspålagte menneskeviljer ikke kunne tvinges til noe, bare opplyses og
oppmuntres i gunstig retning. Ville
han tvangsstyre, måtte han omgjøre det som kan synes å ha vært hans skapermål:
Mennesket som frivillig velger å følge Guds samarbeidslinje, og gjennom den
frihet vokser langt utover sine fysiske hjerneforutsetninger. Langt utover.
Det meste av det vonde blant menneskene skyldes at de i nærsynt egoisme skader
hverandre. Om vi gjennom tidsaldrene frivillig hadde brukt krefter og ressurser
etter Guds plan, og ikke til krig og vondskap, ville vi kanskje allerede for
lenge siden ha nådd så langt i innsikt og kunnskap at vi hadde vokst fra det
meste av ulykker, sykdom og nød. Vår hjernekapasitet var nemlig på plass
allerede årtusener før pyramidene ble bygd. Naturkatastrofer kunne vi
forlengst lært å forhåndsberegne. Vi kan bygge hus som ikke raser sammen,
hvis vi deler omkostningene, og vi kan la være å forårsake ødeleggende
klimaendringer. Vi ser at vi i dag er på vei mot å forstå sykdommenes
egentlige årsaker, så vi kan begynne å få direkte kontroll over dem. Døden
selv kan og skal ikke avskaffes, men den for tidlige og den smertefulle død kan
vi kanskje snart, og svært forsinket, begynne å rydde bort.
Men mye lidelse, i sær mye av dyrenes lidelser, blir igjen. Gjennom årtusener
har de drept og pint hverandre. Vi forstår vel ikke hvorfor Opphavet, også
kalt Gud, ville det slik. Men kanskje ville han ikke, kanskje fantes det bare
ingen annen mulig skapervei, fram mot mennesket. Og han ville øyensynlig
mennesket. Kanskje dyrenes lidelser er prisen for oss.
Ansvar
Hver
gang vi velger feil, går det ut over ham
som jeg på mitt språk har kalt Gud, men han tilgir oss, godtar oss igjen, og
lar oss begynne på ny. Slik er kjernen i kristen tro, og slik kan vi
forunderlig nok selv erfare livets reelle vilkår, uansett gudsoppfatning.
Og der ligger det kanskje vanskeligste tidsparadokset: Vi har valgfrihet
og fullt ansvar før handlingen,
men - og for oss alltid urimelig -
Gud er villig til å ta på seg ansvaret for våre feilvalg etterpå.
Bare etterpå. Det må være slik, i alle Guds religioner, for dersom han
direkte skulle styre våre handlingsvalg i nåtid, forsvant menneskeverdet. For
det ligger nettopp i ansvaret. Uten ansvar er vi bare roboter.
Om vi der vil gripe tilbake til helvetesbildet: Gud kan ikke hindre at vi velger
oss bort fra ham.
Vi kan heller ikke søke tilflukt i bildet av konstruktøren som er ansvarlig
for sin konstruksjon. Robotingeniøren står saktens ansvarlig for eventuell
feilprogrammering av sin tekniske modell. Men vårt menneskeverd står og faller
med at vi godtar ansvaret, også straffeansvaret.
Amnesti er noe annet, og det er det vi tilbys.
Og så kan altså det merkelige skje at amnestiet sprer seg: Den som tilgis,
tilgir. Sine egne skyldnere. Da blir
det mer levelig mellom mennesker, ikke bare mellom den enkelte og hans Gud.
- Og så fungerer religionen som sannhet, sannhet definert som fungerende
virkelighet.
Det
bygges nå større og bedre stjernekikkerter. Vi trodde lenge at atmosfæren
ville forstyrre og ødelegge bildet om vi bygde større kikkerter, men mektige
datamaskiner kan korrigere, og snart vil en jordbasert kikkert kunne lage 10
ganger skarpere bilder enn det romplasserte Hubble-teleskopet. Og da venter vi
å finne massevis av planeter, kretsende rundt fjerne stjerner. Ved å telle de
synlige kan vi omtrentlig beregne hvor mange som må finnes i resten av
universet. Det blir milliarder, mange milliarder, og derfor må noen være
omtrent som jorden. Fordi vi nå vet hvilke betingelser som kreves for at liv
skal kunne oppstå og utvikle seg, kan vi nok da slå oss til ro med at vi så
langt fra er alene.
Skal vi så vente UFO-besøk i nærmeste framtid?
Rent bortsett fra at sivilisasjoner på UFO-nivå
neppe ville ha interesse av å besøke oss, så kan de ikke. Tid og
avstand setter absolutte grenser.
- Men vår tanke kan ta imot besøk. Vårt Guds-begrep, vår ydmykhet overfor
Altet, må utvides betraktelig.
Flerkulturell Sannhet ?
Skal
vi i den flerkulturelle fordragelighets navn si at sannheten er valgfri, hver
tar sin så tar jeg min? Tåle at de andre har sin sannhet og sin Gud, og unngå
strid? Tåle, ja, men kan vi respektere sannheter vi ikke tror er sanne? Eller må
vi leve sammen med mennesker hvis sannhetsoppfatning vi ikke verdsetter? Det
blir ikke lett.
- Kanskje løsningen ligger i det gamle bildet av fjelltoppen, der vi klatrer
oppover mot samme fjerne mål fra hver sin fjellside. Vi ser kanskje ikke en
gang hverandre, for fjellet er stort. Toppen, med Sannheten, er over rekkevidde
for oss alle sammen, men den er der. Vår hjerne har innebygget en visshet om at
Sannheten er til, og bør oppsøkes. Og vi klatrer vel i det minste i riktig
retning, oppover.
Naturvitenskapen klatrer også mot den samme toppen, innser vi vel nå. Men for
noen tiår siden var det vanlig å anta at naturforskerne klatret i et helt
annet fjell enn religionenes, og hadde godt håp om å nå toppen, snart. Den
optimismen er visst dunstet bort. Starten på Universet, det mektige Big Bang,
ligger og vil alltid ligge utenfor rekkevidde, faktisk ganske utenfor tid og
rom, fjernt fra mennesketankens muligheter.
Hvis nå altså både religionene og naturvitenskapen klatrer mot den samme unåelige
fjelltoppen, Sannheten, kunne vi ikke da, alle sammen, underveis enes i en
felles ydmykhet? De tre religionene
med utspring i Jerusalem betegnes som åpenbaringsreligioner, i den forstand at
en guddom steg ned og åpenbarte seg for klatrerne, som ikke på egen hånd
kunne finne sannheten.
Gav
så en felles Gud motstridende sannheter til Moses, Jesus, og Muhammed? Og er vi
da tilbake til religionskrigenes uunngåelighet? Bare dersom vi antar at den åpenbarte
Gud er liten nok til å kunne rommes i en menneskehjerne. Godtar vi mer
beskjedent at han er for stor til det, kan vi leve sammen med våre
ufullstendige sannhetsbilder. Ikke uforenlige sannheter, men ufullstendige.
Vi kan også klatre sammen med naturforskere som ydmykt
innser at fjelltoppen er over rekkevidde, nå og alltid.
Kanskje vi endog kan synge bordvers sammen.
Det
skal innrømmes at løsningen med paradokser som hjelp i skjøtene kan føles
tung, for mange altfor tung og umulig. Det blir verkende sår som ikke får lov
å gro, og helsebringende bandasjering blir gjerne et mål.
Jeg har antydet en vanlig foretrukket vei til slik sår-heling, nemlig
fundamentalismen i alle dens skikkelser, i naturviteres skylapper og
humanetikeres stahet, og i religioner og sekter med bokstavriktig gjentagelse av
fastlåste formuleringer, der fri tanke uten styring anses farlig og stanses.
- Men det finnes vel også en tredje redningsvei, den religiøse mystikk,
kanskje særlig Østens mystikk, der følelsestung hengivelse erstatter
resultatløst slit med paradokser og nok kan gi fred og sammenheng.
Urimelighetene kommer på plass som mysterier, og metoden hit er
meditasjon, mottakende stillhet, hjernens motstandsløse tretthet. Gåtene sopes
inn under et isolerende teppe, fordi bare øyeblikket, nuet, egentlig
eksisterer, åpent mot Gud. Også
trette naturforskerne kan gå inn i denne stillhet overfor det uendelige, selv
om de kanskje ikke vil si at de lytter til en gud.
Min konklusjon
Jeg
forkaster fundamentalismens tanke-frykt, og jeg unngår helst også
meditasjonens bedøvelse.
Men kan vi finne enda et siste alternativ: Behøver det egentlig være noen
motsetning mellom fryktløs tanke og mystikk som tanke-forlengelse?
Dersom vi vil ta tidsdimensjonens paradokser på alvor, slik naturforskningen nå
forsøker å gjøre, er vi ikke da egentlig der havnet i en ny mystikk, en søken
etter naturvitenskapelig helhetsforståelse som vår menneskehjerne slett ikke rår
med, og som egentlig aldri kan lykkes utenfor matematikkens tallverden?
Når jeg og Gud (min Singularity), er her sammen nå, i dagens univers, samtidig
som vi sitter vitenskapelig fastlimt 14 milliarder år tilbake i en tidløshet
som logisk ikke lar seg forlate, så er vel det sannelig mystisk nok.
Da
er det kanskje også passende som avslutning å antyde at ansvarshavende gud
befinner seg utenfor spacetime til alle tider, og derfor suverent gjør som han
vil.
Når han vil.
Torvald Slettebø