Verkstedene i Bygaden

på Vest-Agder Fylkesmuseum


                                                                              Klikk på side    2,   3,   4,   5,   6 
                                       Ekstraside, med store bilder for 22" skjerm, side 7

Foto: Torvald Slettebø,  2005.

  Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

1.    

Henrik Wergelandsgate 29 innleder museets bygade mot vest. Bygningen har et typisk sveitserpreg, med profilerte bjelkeutstikk ved takfot og gavl. Den liggende høvlede panelen med not og fjær var karakteristisk for stilen.

Bygningen har i dag fått den utrormingen den hadde i 1902.

Flyttet til museet i 1991-94.

-


 

Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

2.
Bygningen rommer i dag et telemuseum, et urmakerverksted, og vi ser her litt av salgsutstillingen. 
De eldste ur hadde ikke fjærdrift, men lodd, som kunne gi etter forutsetningene ganske nøyaktig gaange. 


 

Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder

3.
Veggurene skulle også pynte veggen, i tillegg til å vise tiden.
Klokken til høyre er i drage-stil.


 

4.

Urmakerens verktøy. Her trengtes godt syn og stødig hånd.



 

5.

6.
Urverk med fjær, og svinghjul til erstatning for pendel.

Messing var et forholdsvis mykt metall, der deler ble slitt og kanskje måte erstattes. Nye deler kunne fremstilles av urnamakeren selv, med

7.
- med enkle men nøyaktige hånddrevne maskiner.

8.
Dreiebenk.

9.

Et tidlig manuelt betjent lite sentralbord. Sentralborddamen fikk innkommende samtale, og forbandt den med mottakerrens kontakthull.

10.
En større manuelt betjent telefonsentral til venstre, Til høyre en tidlig automatsentral, der abonenten slo et nummer på tallskiver.

11.
Her har mekaniske kontaktarmer erstattet telefondamens hender.

12.

13.
Telefonapparat fra 1932.
Tallet 1 bruker kortere tid på tilbakeløpet enn tallet 7. På sentralen går tilbakeløpet i samme hastighet, og koblingsarmen finner derfor tallet 7.

14.

Telegrafnøkkelen laget korte eller lange morsesignaler, som ble sendt overtelegraflinjene - og senere også trådløst -

15.
- til mottakeren som nedtagnet signalene på en mekanisk framsveivet papirstrimmel.
Og så måtte telegrafisten tolke: Han måtte være fortrolig med morsealfabetet, og omsette det til forståelige bokstaver.
Trådløs telegrafi som lydsignaler holdt lenge, fordi svake sendere letter kunne nå fram med morse enn med tale.