Side 2
Tilbake til
Startsiden
Forrige side
Klikk på side 1,
2,
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
17.
Bilde
nr. 17 og 18:
Voie
kirke fikk sin altertavle 21. august 1994. Det var den internasjonalt
kjente keramikeren Kari Christensen fra Vågsbygda som laget
utsmykkingen. Det er et alterrelieff i tre deler som måler ca. 2,10 meter
x 1,50 meter. Videre er det en stjernehimmel som brer seg utover
fondveggen. Hun kalte utsmykkingen ”Mot lyset” og den skal uttrykke
glede og håp. Det midterste feltet i altertavla er oppstigning der det
guddommelige lys stråler ut fra en fugl som har korsets tegn. Sammen med
sidedelene som er Getsemane og Golgata kan det tolkes som den
oppadstigende Kristus. Ellers er bildet fullt av symboler og små detaljer
som bygger opp om helheten og hovedmotivet som er oppstandelsen.
Hoveddelen har en tredelt form, ”treptrikon”, som er plassert
slik at det får kontakt med det som foregår ved alteret. Selve formatet
er laget over ”det gyldne snitt” som er en av de mest harmoniske
proporsjoner.
For å ta med fondveggen og sideveggene i utsmykkingen, har
kunstneren laget en stjernehimmel som glimter i farger og gull mot den mørke
bakgrunnen.
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
18.
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
19.
Bilde
nr. 19:
I
Voie kirke har vi en enkelt døpefont av tre. Den ble laget ved Rolands
Snekkerverksted da andre byggetrinn av kirka sto ferdig.
I den eldste kristne tida ble det ikke brukt døpefont. Dåpen
foregikk ved at hele kroppen ble dukket under i vann. Men på kirkemøtet
i Leda i 594 ble det vedtatt at hver kirke skulle ha en døpefont av
stein. De tidligste døpefontene hadde en dyp kum hvor barnet ble dukket
helt under. Men på midten av 14oo-tallet gikk man over til å bare helle
vann over hodet til barnet. Da ble døpefontene laget grunnere og man fikk
dåpsfatet. Det var gjerne av tinn eller messing. I våre dager er dåpsfatet
helst av edelt metall, vanligvis sølv eller sølvplett med inskripsjoner
og kristne symboler.
Da
Norge ble kristnet, var dåpsritualet for lengst fastlagt. Dåpen skulle
foretaes 1-3 dager etter fødselen, og først i 1687 ble fristen forlenget
til 8 dager. Denne fristen ble praktisert til langt utpå 1800-tallet. Vi
kan jo bare tenke oss hvordan det var å ta et nyfødt barn ut i kulda og
inn i en uoppvarmet kirke vinterstid.
Til
å begynne med sto døpefonten i nærheten av inngangsdøra ved vestveggen
i kirka. Dåpsritualet var ”porten” til det kristne liv. Det var
derfor naturlig å plassere døpefonten ved inngangen. Denne skikken holdt
seg også til utpå 1800-tallet.
Barnets
mor måtte holde seg hjemme til barnet var døpt. Kvinnene ble betraktet
som urene etter fødselen. De måtte ikke gå i fjøset eller la mannen
komme inn til seg før de var blitt renset. Denne oppfatningen om at
kvinnen var uren kan føres tilbake til den jødiske oppfatning slik den
kommer til uttrykk i 3. Mosebok. Men vi finner også i Lukas 2 at Maria,
Jesu mor, gikk i tempelet for å la seg rense etter at hun hadde født.
Seremonien med en renselse av barselkvinnen gikk over i den katolske
kirken og ble så senere tatt opp i den lutherske.
Selve
renselsesprosessen foregikk vanligvis på den måten at kvinnen måtte
holde seg utenfor kirkedøren inntil presten hadde velsignet henne og bedt
for henne. Deretter tok han henne i hånden, eller gikk foran henne og førte
henne inn i Guds hus. Mange steder hadde de barnedåp og innledelse
samtidig. Denne skikken går tilbake til middelalderen. I Oddernes kirke
foregikk ordningen med innledelse helt fram til omkring 1860.
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
20.
Bilde
nr. 20:
Kirkeskipet
i Voie kirke er ikke noen prangende fullrigger – men en skonnert.
Kanskje den mest vanlige skutetypen som gikk i fart på de nære farvann
– i lokalmiljøet. Slike skonnerter har det ligget mange av i havna på
Møvig helt opp til andre verdenskrig.
Voie menighet besto opprinnelig av de tre gamle gårdene i Ytre Vågsbygda
– nemlig Møvig, Brøvig og Voie. Senere er jo også deler av Kjos også
innlemmet i menigheten.
Selve kirka ligger nøyaktig på grensa mellom Møvig og Brøvig,
mens den bærer Voie’s navn. Veiene i Voiebyen har som vi vet navn fra
det maritime miljøet. Den eneste av disse veiene som binder sammen alle
tre gårdene er – Skonnertveien.
Skuta i Voie kirke har også propell som viser at den ikke alltid
behøver å seile med vinden. Ved hjelp av motoren kan skuta/menigheten
komme nærmere målet selv og det blåser motvind. Skuta er laget av
Normann Liene.
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
21.
Bilde
nr. 21 og 22:
De
første årene etter at kirka sto ferdig ble salmesangen ledsaget av et
flygel og et elektronisk orgel. Flygelet var et Yamaha-instrument som ble
kjøpt fra musikeren Arne Stakkeland.
Det nye orgelet ble bestilt i februar 2002 hos Venheim orgelbyggeri
i Skien. Den 19. august 2003 sto orgelet ferdig i kirka – stemt og
intonert. Orgelet har 15 registre med ca. 1000 piper til sammen, fra den
minste på ca. 1 cm, til de største på over 2,5 meter.
Orgelet ble finansiert ved at Fellesrådet/kommunen bevilget
1.541.000 kroner. Resten – omkring 357.000 kroner har menigheten selv
samlet inn.
I 2009 kunne vi lese i Orgelselskapets medlemsblad – Orgelspeilet
- at orgelet i Voie kirke var et utrolig fleksibelt orgel med både
kammermusikalske egenskaper og et fulltonende pleno, samt stor dynamisk
spennvidde. Videre var den håndverksmessig utførelse av første klasse.
Foto: Torvald Slettebø, Universitetet i Agder
22.
Tilbake til
Startsiden
Forrige side
Klikk på side 1,
2,